Under Trøndersk matfestival deltok de arkeologiske utgravingene på Torvet med en egen stand hvor vi viste frem noen av de matrelaterte funnene vi finner. Temaet for årets festival var «historisk mat og malt» og ble valgt med utgangspunk i utgravingene på Torvet ifjor og iår. Trøndersk matfestival er en matfestival som skal gi ett innblikk i den lokale matproduksjonen i Trøndelag og være en mulighet for aktører innenfor produksjon, foredling og restaurantnæringen å vise seg frem. Iår var det 135 utstillere og det var ventet opp mot 200 000 besøkende. Dette var en sjanse til formidling i stor skala som vi ikke kunne la gå fra oss!

Formidling av funn og resultater fra utgravingene er noe som de fleste arkeologer vil gjøre mer av. Desverre blir dette ofte nedprioritert til fordel for faktisk graving og dokumentasjon om ikke sjansen til formidlingsstunt byr seg. Dette skjer ofte på grunn av tidspress og stramme budsjetter. På Torvet er vi i den heldige situasjonen at vi graver midt i det offentlige rom, vi kunne ikke unngått å formidle om vi prøvde på det. Trondheim kommune og Riksantikvaren ser verdien i at vi formidler aktivt og vi har derfor svært gode rammer for å kunne arbeide opp mot publikum! Derfor har vi trukket gjerdene så nært utgravingen som mulig og intensjonelt tatt en veldig åpen profil i forhold til publikum. Dette fordi vi føler at det er særdeles viktig å møte publikum og fortelle dem om hvorfor vi graver slik at de forstår at det vi graver fram er knyttet til byens og vår felles historie.

Mesteparten av de funnene vi gjør gjenstander fra dagliglivet til tidligere mennesker og som idag utgjorde mat og drikke en stor del av hverdagen da. Ved utgravinger av middelalderske og etter-reformatoriske lag utgjør keramikken en stor andel av funnmengden, og mye av keramikken kommer fra kopper og kar. I standen hadde vi lagt ut ett bord med funn knyttet til mat og drikke, med alt fra kleberkar og baksteheller fra tidlig middelalder til sølvplettskjeer fra 1860-tallet. Dette for å vise litt av tidsdybden vi har på Torvet. Våre to osteologer hadde gått igjennom endel av dyrebeinene vi har funnet og plukket ut bein fra typiske kjøttfe og dyrebein som viste spor etter slakting/partering. Disse ble sortert etter art og lagt frem på ett bord sammen med oppstykkingskart for de forskjellige artene. Slik kunne de besøkende få en direkte sammenheng mellom beinene og de forskjellige kjøttstykkene.

Standen var svært godt besøkt, såpass godt besøkt at alle fire som stod mest i den ikke hadde stemme etter avsluttet festival! Påtross av at vi kanskje ble litt lei av å si; «Ja, vi har funnet alt dette på Torvet!» så var dette en fantastisk artig opplevelse.

Veldig mange startet besøket i standen som litt skeptiske og forlot den med å si; «Joda! Dette var interessant og spennende!». Det er nettopp derfor det er viktig at arkeologien formidles, uten formidling blir arkeologien noe for spesielt interesserte, med skikkelig formidling kan man forhåpentligvis få fram hva arkeologien egentlig er. En inngangsport til vår felles historie og de tingene som ligger til grunn for at samfunnet og vi er som vi er idag! Tilbakemeldingene vi fikk var utelukkende positive, og mange ønsket at mer av materialet fra Torvet skulle stilles ut slik at publikum kunne se det. Dette er noe vi skal jobbe videre med fremover forhåpentligvis får vi mer av funnene ut til Trondheims befolkning og andre interesserte!

Utgravninsstedet i Søndre gate i Trondheim.

Skrevet av Ingeborg Sæhle, utgravningsleder for Søndre gate i Trondheim.

I 2015 foretok Anna Petsersén i regi av NIKU en arkeologisk forundersøkelse av grunnen under Søndregate 9-11. Resultatene var overraskende og meget spennende. I begge de anlagte prøvegrøftene kunne hun påvise rester etter en tidlig kirke med tilhørende gravplass. C14 analyser har datert kirkerestene til tiden omkring 1015-1050 AD, og den tilhørende kirkegården til perioden 1165-1275 AD (Petersen & Lovvik in prep.).

Å finne restene av en kirke fra tidlig middelalder i dette området av Trondheim var ikke forventet. Basert på funn av menneskelige levninger under Søndre gate 7 i 1978 har man hatt mistanke om at det kan ligge en kirke i området omkring Krambugata og Søndre gate (Petersén & Lovvik in prep.).

Man antok at det menneskelige beinmaterialet stammet fra en nærliggende kirkegård, men det er først gjennom NIKUs forundersøkelser i 2015 at man har kunnet påvise at de menneskelige levn faktisk tilhører en in-situ gravplass tilknyttet en eksisterende kirke. At denne kirken i tillegg skulle vise seg å være en av de tidligste kirkene i Trondheim har man ikke forutsett.

Begynte å grave i august

Fig. 1. Kart over NIKUs utgravningsområde i Søndre gate 9-11. Markert på kartet er også Anna Peterséns søkegrøfter fra 2015.

I slutten av august 2016 startet NIKU opp arkeologiske undersøkelser ved Søndre gate 9-11, med sikte på forhåpentligvis å kunne definere kirken og den tilhørende kirkegården som ble funnet i 2015 (fig.1). Et utgravningsområde på ca. 8 m x 9 m ble åpnet i forlengelse av de gamle søkegrøftene.

Sjakting med maskin tillot oss å komme langt nedover i kulturlagene, og ved utgravningens start var vi allerede 1,5 m nede i undergrunnen. Etter å ha fjernet etterreformatoriske kulturlag knyttet til bakgårdsbebyggelse og eiendomsparseller, kom vi til slutt i kontakt med middelalderen i Krambugata.

Den etterreformatoriske keramikken ble plutselig erstattet av karakteristisk engelsk import fra 12-og 1300-tallet, og murverk tilhørende kirkebygningen ble gradvis synlig. I feltets nordlige og sydlige del dukket kirkegården opp, og det ble hurtig tydelig at de fremkomne gravene alle respekterte steinfundamentene knyttet til kirken. Anna Peterséns teori fra 2015 var nå uomtvistelig bekreftet; en ny middelalderkirke var funnet i Trondheim.

Kirken i Søndre gate

Hvordan ser den så ut, kirken vi har funnet i Krambugata?

Da Anna prøvegravde området i 2015 fant hun tre separate steinfundament (fig. 1). De består alle av grovt tuktet stein og markstein, lagt direkte ovenpå et underlag av sand. Fundamentene er såkalte tørrmurer, hvilket betyr at steinskiftene i muren er lagt direkte ovenpå hverandre, uten bindemiddel. De to fundamentene i den sydlige prøvegrøften består av fem skift med stein, hvor man mellom de større steinene har lagt en pakning av mindre rullestein og markstein (fig. 2).

Fig.2: Den sydvestligste mur som ble funnet i 2015.

En tørrmur uten bindemiddel, lagt direkte ovenpå sand uten en fundamenteringsgrøft, er ikke særlig stabil. Det er derfor ikke sannsynlig at murene representerer bærende elementer i en steinkirke. Murene skal nok heller ses som tilhørende en trekirke, hvor den underliggende tømmerrammen hviler på steinfundamenter for å løfte bygningen opp fra bakken (Christie 1874: 17f). Når vi gikk i gang med utgravningene i august i år var det derfor grunnplanen til en stavkirke vi hadde sett for oss å finne.

Vårt første møte med kirkerestene i Krambugata ble dramatisk: Under tømmingen av en kjellernedgravning fra 1700-tallet dukket det plutselig opp et gravlagt individ i kanten av nedgravningen. Videre utgravning av kjelleren viste at personen var gravlagt helt inntil et påkostet murverk med tilhuggede sten – ganske ulikt de murrestene som ble funnet i 2015 (fig. 3).

fig.3: Profilbilde av alterkonstruksjon og begravelse.

Murverket viste seg å være en opphøyd plattform, rektangulær i form, bestående av minst fire skift med tuktet- og tilhuggede stein. Plattformen er så langt det eneste murverket hvor mørtel er brukt i konstruksjonen. Det øvre skiftet består av flate stein, hvor det er tydelig at steinene har fungert som en øvre pyntekant. Plattformen var unektelig noe av det mest forseggjorte vi hadde sett så langt, men hvordan passet den inn i kirkens grunnplan?

Når vi startet gravningene på Søndre gate i august, forventet vi å finne en kirke med en rektangulær grunnplan. Gjennom våre utgravninger så langt i 2016 har vi imidlertid måttet gå bort fra denne teorien. Etter hvert som vi har gravd oss gjennom destruksjonslag fra 12- og 1300 tallet har mer og mer av kirken blitt synlig. I tillegg til plattformen i øst, har vi nå rester av kirkens yttervegg i sør og nord, samt en avrundet apsid som omkranser plattformen (fig.4). Ytterveggene er ikke helt fremkommet på nåværende tidspunkt, og vi skal derfor være forsiktige med å uttale oss om deres konstruksjon. Mye taler dog for at dette også er tørrmurskonstruksjoner, av noenlunde samme karakter som murene fra 2015.

fig.4: Oversiktsbilde av utgravningsområdet og kirkemurene som situasjonen så ut d. 29.10.2016.

Basert på de elementene som er fremkommet så langt, har vi forsøkt å rekonstruere kirkens grunnplan som vi forstår den i dag (fig. 5). Figuren representerer vår forståelse av kirkens siste bruksfase, hvor et steingulv markerer korets avgrensing. Plattformen forstår vi nå som en type alter, eller høyalter, som har ligget innerst i koret. Et trappetrinn i sydvest viser at man har kunnet bestige alteret. Basert på de konstruksjonselementene som vi har avdekket per dags dato, forstår vi stadig kirken som værende en trekirke med steinfundament. Dette kan dog endre seg når vi graver oss lenger ned i kirkens indre
stratigrafi.

fig.5: Oversiktsbilde av utgravningsområdet og kirkemurene somsituasjonen så ut d. 29.10.2016. De røde linjene representerer de murrestene vi med sikkerhet kan se. Den blå linjen representerer alteret/platformen. Den grønne stiplede linjen indikerer forventet fortsettelse av kor/apsisvegg. Den gule stiplede linjen markerer avslutningen av koret, markert ved en stenbelagt overflate.

En tidligere kirke?

Den ovenfor beskrevne kirken representerer det vi på nåværende tidspunkt mener er den siste bruksfasen av kirken under Søndre gate 9-11. I tillegg til denne har vi minst én tidligere fase av kirkebygget. Under steinlegningen i koret er det dukket opp et massivt stolpehull, med en diameter på 60 cm, og en estimert dybde på ca.1 m.

Et lignende stolpehull er dukket opp i sydvest, i samme fase av stratigrafien. To mulige stolpehull kommer gradvis frem i nordvest og sydøst, og sammen danner de fire en mulig stolpegravd bygning. Stolpehullene følger den samme grunnplanen som den senere kirken med steinmur, og det er derfor nærliggende å tro at vi har funnet restene av en tidlig stolpegravd kirke på stedet.

Et tregulv kan muligvis settes i forbindelse med denne fasen av kirken. Tregulvet er så langt kun synlig i profil, og dets tilknytning til stolpene kan derfor ikke bekreftes før de overliggende lag er ferdiggravde. Over tregulvet er det påført et tykt lag med nesten ren sand. Denne sanden finnes i hele kirkebygget, og virker til å være et hurtig tilført lag som har hatt til hensikt å høyne og planere ut kirkerommet for å kunne skape den senere fasen med steinbelagt gulvoverflate og tilhørende korvegger og apsis i stein.

Vi kjenner ikke så mye til hvordan de stolpegravde kirkene har sett ut, men vi vet at de tilhører den tidligste fasen av kirker i Norge, og at de skal ses som forløperne for de senere stavkirkene (Jensenius 2001). Det er ikke funnet mange av disse i Norge, og hvis vi har funnet en stolpegravd kirke i Krambugata tyder det på at den kan representere en av de tidligste kirkene i Trondheimsområdet, muligvis anlagt allerede på overgangen mellom vikingtid og Middelalder.

Klemenskirken

De tidligste kirkene i Norge kan alle knyttes til kongemakten, da det var denne som sørget for kristningen av landet. De tidlige kongene reiste rundt og anla kirker på strategiske plasser, ofte som en del av et intrikat politisk spill, hvor man ved å erklære seg kristen viste at man hadde tette bånd med den europeiske maktelite. De aller tidligste kirkene lå som regel i forbindelse med en kongsgård, og har altså sannsynligvis fungert som kongenes egne kirker.

Dateringen av kirkemuren under Søndre gate 9 til 1015-1050 AD indikerer at vi her har å gjøre med en tidlig kirke. Den mulige stolpegravde forgjengeren er beviselig enda eldre, og sannsynliggjør at dette dreier seg om en kirke som kan settes i direkte sammenheng med en av de tidlige konger.

Ifølge Heimskringla er det to norske konger som oppfører kirker i Trondheim i det aktuelle tidsrommet: Olav 1. Tryggvasson, og Olav 2. Haraldsson. Sagaen sier at Olav Haraldsson bygger en Klemenskirke av tre i år 1016 AD (Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga, kap. 53). Om Olav Haraldssons Klemenskirke står det, at den ble oppført «på samme sted som den står nå», altså på samme sted som den stod på Snorre Sturlassons tid (tidlig 1200-tall). Olavs Klemenskirke settes her i sammenheng med kongsgården.

I forbindelse med Olav Haraldssons død gravlegges han etter noen tid utenfor sin egen kirke: Klemenskirken. Etter et år og fem dager graves han opp igjen, og etter at biskop Grimkjell givetvis har observert flere mirakler omkring Olavs kropp velger man å plassere kongens legeme på høyalteret i Klemenskirken (Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga: kap. 244). Det er her Olav blir helgenerklært, og han for evig blir kjent som Olav den Hellige. Ettersom ryktene sprer seg om at det skjer mirakler ved Olavs grav begynner folk å valfarte til Klemenskirken for å be forbønn og bli helbredet.

Klemenskirken går gradvis ut av bruk og Olavs kropp blir tatt ut av Klemenskirken og  etterhvert satt in i Nidarosdomen omkring 1090. Etter noen tid gjøres kirken om til sognekirke, og det er i den forbindelse at man anlegger en kirkegård på stedet. En av meget få skriftlige kilder som omtaler det middelalderlige Nidaros er Trondheimsversjonen av vekterrutene fra senmiddelalder. Her beskrives mange av Trondheims middelalderkirker ved navn, og påfallende nok nevnes kun Klemenskirkegård i teksten – ikke Klemenskirken (Blom1974: 118f). Dette tyder på at kirken har gått ut av bruk på dette tidspunkt, men at kirkegården stadig var synlig, og muligvis også stadig i i bruk.

Beskrivelsene av Olav den Helliges Klemenskirke stemmer påfallende godt overens med de arkeologiske funnene som er gjort under Søndre gate 9. Vi vet at vi har en tidlig stolpegravd kirke, muligvis enda en trebygd fase, samt en siste fase med stenbygde fundamenter og et høyalter av stein. Et slikt alter av stein er ikke noe man normalt ser i kirker fra denne tiden, og det er helt tydelig at dette er påkostet. Kan man eventuelt forestille seg at denne utbedringen av kirken ble gjort i sammenheng med at Olav ble helgenerklært og lagt inn i kirken til skue?

Vekterrutene beskriver Klemenskirkegård, og vi vet at Klemenskirken i dens siste fase ble omgjort til en sognekirke. Det er tydelig på utgravningene i Søndre gate 9 at kirkegården og de tilhørende gravene representerer den absolutt yngste bruksfasen av kirken. I tillegg ser vi at et større antall barnegraver (i flere tilfeller nyfødte eller premature barn) er nedlagt langs østsiden av apsis, i en fase hvor kirken faktisk er gått ut av bruk. Gravene er anlagt ovenpå kollapset murverk, og kirken kan kun ha vært synlig som en ruin på det tidspunkt gravene er nedlagt. Kan man forestille seg at man har valgt å gravlegge udøpte barn her i skjul, nær plassen hvor Olav en gang lå?

Forsatt mye å oppdage

De siste måneders utgravninger på Søndre gate 9-11 har produsert en rekke spennende strukturer og funn. Det står klart for oss at vi står ovenfor en tidlig kirke med flere bruksfaser – trolig en av de tidligste i Trondheim. Basert på arkeologiske funn og stratigrafi, kombinert med skriftlige kilder og topografiske studier, er det trolig at vi her har funnet Olav Haraldssons Klemenskirke – kirken hvor han selv senere ble helgenerklært og lagt på høyalter.

Det er likevel viktig å poengtere at utgravningene i Søndre gate ikke er ferdige ennå. Det arkeologiske arbeidet er i virkeligheten en lang rekke teorier og hypoteser som enten be- eller avkreftes gjennom utgravning. Vår forståelse og tolkning av strukturer og anlegg endrer seg fra dag til dag, og baserer seg på den indre stratigrafien av en lokalitet. Dette betyr at det som virker åpenbart i dag hurtig kan endre seg i morgen, og at man ikke skal utlede for mye før man har styr på de stratigrafiske relasjonene.

Mye tyder på at vi har funnet Olav Haraldssons Klemenskirke i Trondheim. Dette vil dog aldri kunne absolutt bekreftes, og en stor del av vårt videre arbeid vil ligge i å gå igjennom tidligere arkeologiske utgravninger, og å forsøke å sette kirken inn i et større bilde av middelalderbyen Trondheim. Vi går en fortsatt spennende utgravning i møte, og en like spennende etterarbeidsfase!

Se 3D-modeller fra utgravningsstedet.

Referanser:

Blom, G. A. 1974. Magnus Lagabøtes bylov og Trondheim. Trondhjemske samlinger, vol.9 (2). 99- 145

Christie,H. 1974. Middelalderen bygger i tre. Universitets forlaget, Oslo.

Jensenius, J.H.2001. Trekirkene før stavkirkene.En undersøkelse av planlegging og design av kirker før ca.år 1100. Upublisert doktorgradsavhandling, Arkitekthøyskolen, Oslo.

Petersén & Lorvik. in prep.  NIKU oppdragsrapport 2015.

Sturlasson, S. 1957. Snorres Kongesagaer. Gyldendal, Oslo. 210-482

Skrivet av Anna Klintberger Wändahl, arkeolog och arbetar med förmedling på Søndre gate i Trondheim.

I dagarna släpptes nyheten om att Klementskyrkan har återfunnits vid Søndre gate i Trondheim. Nyheten togs väl emot och resulterade att vi fått besök av såväl press som från Riksantikvaren, NTNU och kollegor på NIKU.

På onsdagen kom lokaltidningen Adressa för att filma vår upptäckt, och både filmen och artikeln släpptes på kvällen.

Projektledare Anna Petersén intervjuas av Adressa. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

På torsdagen fick vi finbesök i form av riksantikvar Jørn Holme som hyllade upptäckten och förklarade att det var «Et av de viktigste arkeologiske funnene i Norge etter krigen». Besöket dokumenterades av adressa, nrk (nrk mittnytt) och tv2, och vi fick möjlighet att äntligen berätta för alla om vår fantastiska upptäckt!

Riksantikvar Jørn Holme berättar om Klemenskirken. Fotograf: Thomas Wrigglesworth

Pressen på plats, och Riksantikvar Jørn Holme intervjas av NRK. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl. 

Riksantikvar Jørn Holme intervjas av NRK. Fotograf: Thomas Wrigglesworth

Projektledaren Anna Petersén intervjuas av NRK. Fotograf: Thomas Wrigglesworth

Riksantikvar Jørn Holme samtalar med Sissel Ramstad Skoglund från Riksantikvaren och Lise-Marie Bye Johansen från NIKU. Fotograf: Thomas Wrigglesworth 

Under veckan har vi även fått besök av olika experter och beslutsfattande från olika instanser, och vi vill tacka alla för de givande mötena som ämnar resultera i beslut kring hur vi fortsatt ska dokumentera samt bevara de funna lämningarna av Klemenskyrkan.

Bilderna visar givande stunder av kunskaputbyten. Längst upp till vänster ser vi fr.v. Lise-Marie Bye Johansen, Øyvind Lunde, Leif Anker och Axel Christophersen . Bilden under är vår fyndansvarige Nina Walter som visar ett urval av de fynd vi har gjort. Till höger om dessa ser vi Øystein Ekroll, Øyvind Lunde och Leif Anker vilka diskuterar en gravsten. Längst ner till vänster sittter de redo att få se en visning av de 3D-modeller vilka har gjorts under arbetets gång, och längst ner till höger avnjuts en trevlig lunch tillsammans. 

Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

Men besöken fortsätter än och idag fick vi besök av nrk radio som intervjuade vår fältledare Ingeborg Sæhle. Strax därpå kom Alf Tore Hommedal, middelalderarkeolog och expert kring kyrkor, i syfte att dela med sig av sina kunskaper. På eftermiddagen fick vi storbesök av NTNU Vitenskapelige museum, vilka fick en guidad tur både ute i fält och inne på kontoret.

Fältledare Ingeborg Sæhle blir intervjuad av NRK radio. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

Alf Tore Hommedal delger sina kunskaper för fr.v. Kristoffer Brink, Cristina Belmonte och Ingeborg Sæhle. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

NTNU Vitenskapelige museum på besök. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

Projektledaren Anna Petersén berättar om utgrävningen. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

By Mark Oldham, archaeologist, The Follo Line Project

This blog post is about public archaeology, and uses NIKU’s recent project “Skatter i mørk jord” (“Treasures from the dark earth”) as a means to think about archaeological education and archaeologists’ attitudes to engaging with the public.

Who are ‘the public’?

The idea of the public in ‘public’ archaeology is by no means a clear and self-evident; it can be used to refer to both the public sector (i.e. heritage authorities and those responsible for excavation) as well as the general public (i.e. everyone who is not an archaeologist, including those who pay for archaeological projects). This means that both archaeology done ‘on behalf of’ or ‘for’ and archaeology done ‘by’ the public can be seen as public archaeology. This broad concept of the public thus means that we must acknowledge how bound together archaeology and the public are, and, as archaeologist Akira Matsuda (2016: 2) notes, recognise that public archaeology must form a part of our thinking about archaeology as archaeology always has some public aspect. In Norway, this is most clearly seen through the large, publicly-mandated rescue excavations.

Classifying public archaeology

Public archaeology has often been ‘used’ to meet broader financial, social and political goals (Gould 2016: 4) as well as reforming the way in which archaeology, archaeologists and the wider public interact with each other. These forms of practice have been theorized and interpreted, arguably starting with Merriman’s (2004) division between the ‘deficit model’ and the ‘multiple perspectives model’. Over time, these concepts have been debated, developed and nuanced, but the main dividing line between more practice-oriented and more theory-oriented approaches remains.

Matsuda and Okamura (2011; Matsuda 2016: 2) have argued that the field can be subdivided into four main approaches: educational, public relations, pluralist and critical – with the former two seen as more practice-oriented and the latter two more theory-oriented.

Public archaeology projects are, however, often a combination of these approaches and are thus more difficult to place. This is especially the case for those on the more practically-oriented side: there is undoubtedly more room for overlap between the education, PR and pluralist approaches than between them and a critical approach. NIKU’s project, “Skatter i mørk jord” was arguably no exception to this.

“Skatter i mørk jord” and archaeological education

As part of the 2015–16 Follo Line excavations in Oslo’s medieval core, NIKU ran the outreach project “Skatter i mørk jord”. This project was directed at schoolchildren aged 10–12 and involved four different, but complementary, activities: an introductory presentation on medieval Oslo and a brief history of archaeological investigations in the area; the presentation of finds from the current excavation, with the opportunity for the children to touch, feel and think about the finds; a brief guided walk from/to the starting point and host location, Oslo Ladegård, through the remains (both in terms of ruins and reconstructions and in terms of urban space) of the medieval town to/from the excavation area; and a ‘controlled’ excavation outside the ‘live’ excavation area, but with real and unexamined deposits. The finds made by the schoolchildren were later presented to the public as part of the exhibition “Glimt fra hverdagen” (“Glimpses of everday life”).

An archaeologist takes schoolchildren on a walk through Oslo Old Town.

As a follow-up to the project, a brief survey of the archaeologists involved in the project was undertaken. This is a small group, just six people, and so should not be seen as being statistically significant; broader conclusions cannot be made from this data, but it gives us an indication of what archaeologists involved in a public archaeology project think about their roles, the aims of the project, and how public-oriented archaeology should be.

One question aimed to place the project within the four categories suggested by Matsuda (2016). As noted above, the project was aimed at schoolchildren and was constructed to fit in with the curriculum. It was also covered in the media – both during the excavation stage and the exhibition stage. One would thus expect that the ‘educational’ and ‘public relations’ categories would dominate the responses, and these were indeed common answers from the archaeologists involved.

Another question asked was, “Should archaeologists and the public collaborate in order to create enthusiasm for heritage?”. All six respondents replied yes to this, and so were asked to explain why and how so; the responses here varied somewhat, but show a clear tendency towards instrumental, expert and monumental ideas of heritage and conservation. There is an acceptance that archaeology needs to reach out to the public, but a wariness about how much control the public should wield: there is a sense that communication should be one-way, with information flowing from us to them. Nevertheless, there is a clear awareness of the need to collaborate, and a concern for the destruction of heritage and how the past is used in the present.

This survey, as well as a more latent scepticism towards the role of the public within heritage management, seems to suggest that the deficit model is very much dominant within Norwegian archaeology. To put it bluntly, the sector feels that engagement with the public is to be done on our terms (cf. Grima 2016), that the public need to be informed and educated, and that we have nothing to learn from them (cf. Matsuda 2016: 4). Whilst keeping in mind that public archaeology in Norway is in its infancy, I do not feel that this is a sustainable strategy – and is not really public archaeology.

Schoolchildren excavate ‘live’ medieval layers by the excavation area, together with Oslo’s Vice Mayor for Education Tone Tellevik Dahl.

What next?

To be a fully integrated and worthwhile part of archaeological practice, public archaeology must have rigorous methodologies and clear goals. This is essential in order to know that the desired outcomes – which can be desired by either archaeologists or the public or both – are indeed being realised, no matter whether an educational, public relations, pluralist or critical approach is being taken.

This is an especially important point given the need to ensure that archaeological projects of all kinds have ‘public benefit’. The fact that we as archaeologists say that a project was a success does not make it so (e.g. Gould 2016: 14); the effects on the ‘audience’ need to be evaluated and quantified.

For us at NIKU, the survey and our evaluation of “Skatter i mørk jord” (NIKU 2016) give us plenty to think about for when we are planning our future interactions with the public, and a more reflexive and self-critical approach could have positive consequences. We need to be more engaged with the people out there, and ask them to be part of what we do, rather than just providing them with content. I will certainly be thinking more about this over the coming months, and welcome suggestions from readers.

References

Gould, P.G. (2016) On the Case: Method in Public and Community Archaeology. In Public Archaeology, DOI: 10.1080/14655187.2016.1199942

Grima, R. (2016) But Isn’t All Archaeology ‘Public’ Archaeology? In Public Archaeology, DOI: 10.1080/14655187.2016.1200350

Matsuda, A. (2016) A Consideration of Public Archaeology Theories. In Public Archaeology, DOI: 10.1080/14655187.2016.1209377

Matsuda, A. and K. Okamura (2011) New Perspectives in Global Public Archaeology. New York: Springer.

Merriman, N. (2004) Public Archaeology. London: Routledge.

NIKU (2016) Evaluering av “Skatter i mørkt jord”. NIKU Oppdragsrapport 80/2016.

6.7.2017

Kjære dagbok,

Feltarbeidet i Kong Oscars gate i dag var riktig artig. Rett etter lunsj kom det en oppringning fra grøften: «Vi har et hull!» Du kan bare tenke deg hvor overrasket anleggskarene var da et stort hull åpnet seg rett under hovedvannledningen – og mer eller mindre rett under føttene deres! (Hovedvannledningen skal skiftes ut i forbindelse med opprustningen av gaten, som foretas av Statens vegvesen, Region vest, med Hylland AS som hovedentreprenør.)

Hullet var nesten helt fylt med vann, som måtte pumpes ut. Det tok lang tid. Fordi…

…det viste seg at det var en stor brønn der – som ikke hadde blitt fylt igjen da folk var ferdig med å bruke den en eller annen gang i løpet av 1600-tallet. Brønnen var hele 1,7 meter dyp!! Utrolig morsom, og sjelden.

Brønnen, som var ca. 1 meter bredd innvendig, var bygget med liggende stokker sammenføyet ved hjørnene – mer eller mindre samme byggemetode som for de gamle bygningene på Bryggen.

Den ble åpenbart holdt helt rent gjennom dens brukstid; det var i alle fall ingen jord eller andre ting over bunnen (som var av stein). Da brønnen ble forlatt, dekket folk åpningen med planker. De hadde kanskje tenkt å komme tilbake til den og starte å bruke den igjen, men slikt skulle det ikke gå – den gikk i glemmeboken i flere hundre år.

Utrolig nok var dekkplankene såpass sterke at de ikke knakk da den opprinnelige hovedvannledningen ble anlagt for mange år siden. Det var først her på torsdag at de endelig ga etter for vekten av jorden – og hullet kom til syne.

Kulturhistoriske hilsener fra Bergen

I den leireholdige grunnen i Bjørvika har arkeologene i Dronning Eufemias gate registrert mange funn fra middelalderen og tidlig ny tid. Foreløpig dateres funnene til perioden 1400-1600-tallet, og trolig kan de dypestliggende funnene dateres til andre halvdel 1300-tallet.

En særlig stor funngruppe i dette feltet er dyrebein. Rester fra mat og slakting av matfe var søppel som man gjerne kvittet seg med ved å dumpe dette på sjøen. Slikt søppel ble også brukt som fyllmasse i bryggekarene, og kunne også inngå i utfyllinger på land.
Anne Østergaard Jensen er osteoarkeolog, og innehar derfor spesiell kompetanse på bein fra både dyr og menneske. Hun vasker, organiserer og gjør en foreløpig analyse av de innkomne dyrebeina funnet på DEG43-prosjektet. Det er svært mange bein fra ku i dette materialet, men vi finner også en del bein fra gris, sau og geit. Det er også funnet knokler fra hest, samt mindre dyr som vi foreløpig ikke har fått artsbestemt. Knoklene er fra både gamle og unge dyr. Det meste er slakteavfall, fordi vi ser at knoklene stammer fra de delene av dyret man vanligvis ikke bruker til mat: Bein/føtter og hodet. Mange av dyrebeina er funnet i sjøavsatte masser, hvilket viser at disse er dumpet på sjøen eller brukt som fyllmasse i bryggekarene. De fuktige og oksygenfattige sjømassene har imidlertid gitt knoklene utmerkede bevaringsforhold, og mange av dyrebeina er svært godt bevarte. Ved å studere dyrebein fra arkeologiske kontekster kan man få kunnskap om blant annet kost- og matvaner, slakteteknikk og avfallshåndtering i den aktuelle perioden.

Et morsomt funn blant dyrebeina er en såkalt «islegg», en skøyte laget av mellomfotsbeinet til en ku. Isleggen likner i stor grad på en ubearbeidet knokkel, men er skåret til i leddendene slik at den får en jevn flate på over- og undersiden. Under er også beinet helt glattpolert, trolig etter at den har vært brukt på isen. På oversiden, der hvor foten sitter på skøyten, er de naturlige hullene i knokkelen (hvor blodårene har sittet) blitt anvendt som festehull for reimer. Slik har isleggen blitt bundet til foten. Isleggen er svært ulik moderne skøyter, og skøyteteknikken har derfor vært annerledes enn den vi kjenner i dag. I stedet for å sparke fra med beina, har man har forflyttet seg ved å bruke staver til å stake seg fremover med. Litt som å stake på ski!

The post Dyrebein fra middelalderens Oslo appeared first on NIKUs arkeologiblogg.

Skrevet av Ingeborg Sæhle, utgravningsleder for Søndre gate i Trondheim.

I 2015 foretok Anna Petsersén i regi av NIKU en arkeologisk forundersøkelse av grunnen under Søndregate 9-11. Resultatene var overraskende og meget spennende. I begge de anlagte prøvegrøftene kunne hun påvise rester etter en tidlig kirke med tilhørende gravplass. C14 analyser har datert kirkerestene til tiden omkring 1015-1050 AD, og den tilhørende kirkegården til perioden 1165-1275 AD (Petersen & Lovvik in prep.).

Å finne restene av en kirke fra tidlig middelalder i dette området av Trondheim var ikke forventet. Basert på funn av menneskelige levninger under Søndre gate 7 i 1978 har man hatt mistanke om at det kan ligge en kirke i området omkring Krambugata og Søndre gate (Petersén & Lovvik in prep.).

Man antok at det menneskelige beinmaterialet stammet fra en nærliggende kirkegård, men det er først gjennom NIKUs forundersøkelser i 2015 at man har kunnet påvise at de menneskelige levn faktisk tilhører en in-situ gravplass tilknyttet en eksisterende kirke. At denne kirken i tillegg skulle vise seg å være en av de tidligste kirkene i Trondheim har man ikke forutsett.

Begynte å grave i august

I slutten av august 2016 startet NIKU opp arkeologiske undersøkelser ved Søndre gate 9-11, med sikte på forhåpentligvis å kunne definere kirken og den tilhørende kirkegården som ble funnet i 2015 (fig.1). Et utgravningsområde på ca. 8 m x 9 m ble åpnet i forlengelse av de gamle søkegrøftene.

Sjakting med maskin tillot oss å komme langt nedover i kulturlagene, og ved utgravningens start var vi allerede 1,5 m nede i undergrunnen. Etter å ha fjernet etterreformatoriske kulturlag knyttet til bakgårdsbebyggelse og eiendomsparseller, kom vi til slutt i kontakt med middelalderen i Krambugata.

Den etterreformatoriske keramikken ble plutselig erstattet av karakteristisk engelsk import fra 12-og 1300-tallet, og murverk tilhørende kirkebygningen ble gradvis synlig. I feltets nordlige og sydlige del dukket kirkegården opp, og det ble hurtig tydelig at de fremkomne gravene alle respekterte steinfundamentene knyttet til kirken. Anna Peterséns teori fra 2015 var nå uomtvistelig bekreftet; en ny middelalderkirke var funnet i Trondheim.

Kirken i Søndre gate

Hvordan ser den så ut, kirken vi har funnet i Krambugata?

Da Anna prøvegravde området i 2015 fant hun tre separate steinfundament (fig. 1). De består alle av grovt tuktet stein og markstein, lagt direkte ovenpå et underlag av sand. Fundamentene er såkalte tørrmurer, hvilket betyr at steinskiftene i muren er lagt direkte ovenpå hverandre, uten bindemiddel. De to fundamentene i den sydlige prøvegrøften består av fem skift med stein, hvor man mellom de større steinene har lagt en pakning av mindre rullestein og markstein (fig. 2).

En tørrmur uten bindemiddel, lagt direkte ovenpå sand uten en fundamenteringsgrøft, er ikke særlig stabil. Det er derfor ikke sannsynlig at murene representerer bærende elementer i en steinkirke. Murene skal nok heller ses som tilhørende en trekirke, hvor den underliggende tømmerrammen hviler på steinfundamenter for å løfte bygningen opp fra bakken (Christie 1874: 17f). Når vi gikk i gang med utgravningene i august i år var det derfor grunnplanen til en stavkirke vi hadde sett for oss å finne.

Vårt første møte med kirkerestene i Krambugata ble dramatisk: Under tømmingen av en kjellernedgravning fra 1700-tallet dukket det plutselig opp et gravlagt individ i kanten av nedgravningen. Videre utgravning av kjelleren viste at personen var gravlagt helt inntil et påkostet murverk med tilhuggede sten – ganske ulikt de murrestene som ble funnet i 2015 (fig. 3).

Murverket viste seg å være en opphøyd plattform, rektangulær i form, bestående av minst fire skift med tuktet- og tilhuggede stein. Plattformen er så langt det eneste murverket hvor mørtel er brukt i konstruksjonen. Det øvre skiftet består av flate stein, hvor det er tydelig at steinene har fungert som en øvre pyntekant. Plattformen var unektelig noe av det mest forseggjorte vi hadde sett så langt, men hvordan passet den inn i kirkens grunnplan?

Når vi startet gravningene på Søndre gate i august, forventet vi å finne en kirke med en rektangulær grunnplan. Gjennom våre utgravninger så langt i 2016 har vi imidlertid måttet gå bort fra denne teorien. Etter hvert som vi har gravd oss gjennom destruksjonslag fra 12- og 1300 tallet har mer og mer av kirken blitt synlig. I tillegg til plattformen i øst, har vi nå rester av kirkens yttervegg i sør og nord, samt en avrundet apsid som omkranser plattformen (fig.4). Ytterveggene er ikke helt fremkommet på nåværende tidspunkt, og vi skal derfor være forsiktige med å uttale oss om deres konstruksjon. Mye taler dog for at dette også er tørrmurskonstruksjoner, av noenlunde samme karakter som murene fra 2015.

Basert på de elementene som er fremkommet så langt, har vi forsøkt å rekonstruere kirkens grunnplan som vi forstår den i dag (fig. 5). Figuren representerer vår forståelse av kirkens siste bruksfase, hvor et steingulv markerer korets avgrensing. Plattformen forstår vi nå som en type alter, eller høyalter, som har ligget innerst i koret. Et trappetrinn i sydvest viser at man har kunnet bestige alteret. Basert på de konstruksjonselementene som vi har avdekket per dags dato, forstår vi stadig kirken som værende en trekirke med steinfundament. Dette kan dog endre seg når vi graver oss lenger ned i kirkens indre
stratigrafi.

En tidligere kirke?

Den ovenfor beskrevne kirken representerer det vi på nåværende tidspunkt mener er den siste bruksfasen av kirken under Søndre gate 9-11. I tillegg til denne har vi minst én tidligere fase av kirkebygget. Under steinlegningen i koret er det dukket opp et massivt stolpehull, med en diameter på 60 cm, og en estimert dybde på ca.1 m.

Et lignende stolpehull er dukket opp i sydvest, i samme fase av stratigrafien. To mulige stolpehull kommer gradvis frem i nordvest og sydøst, og sammen danner de fire en mulig stolpegravd bygning. Stolpehullene følger den samme grunnplanen som den senere kirken med steinmur, og det er derfor nærliggende å tro at vi har funnet restene av en tidlig stolpegravd kirke på stedet.

Et tregulv kan muligvis settes i forbindelse med denne fasen av kirken. Tregulvet er så langt kun synlig i profil, og dets tilknytning til stolpene kan derfor ikke bekreftes før de overliggende lag er ferdiggravde. Over tregulvet er det påført et tykt lag med nesten ren sand. Denne sanden finnes i hele kirkebygget, og virker til å være et hurtig tilført lag som har hatt til hensikt å høyne og planere ut kirkerommet for å kunne skape den senere fasen med steinbelagt gulvoverflate og tilhørende korvegger og apsis i stein.

Vi kjenner ikke så mye til hvordan de stolpegravde kirkene har sett ut, men vi vet at de tilhører den tidligste fasen av kirker i Norge, og at de skal ses som forløperne for de senere stavkirkene (Jensenius 2001). Det er ikke funnet mange av disse i Norge, og hvis vi har funnet en stolpegravd kirke i Krambugata tyder det på at den kan representere en av de tidligste kirkene i Trondheimsområdet, muligvis anlagt allerede på overgangen mellom vikingtid og Middelalder.

Klemenskirken

De tidligste kirkene i Norge kan alle knyttes til kongemakten, da det var denne som sørget for kristningen av landet. De tidlige kongene reiste rundt og anla kirker på strategiske plasser, ofte som en del av et intrikat politisk spill, hvor man ved å erklære seg kristen viste at man hadde tette bånd med den europeiske maktelite. De aller tidligste kirkene lå som regel i forbindelse med en kongsgård, og har altså sannsynligvis fungert som kongenes egne kirker.

Dateringen av kirkemuren under Søndre gate 9 til 1015-1050 AD indikerer at vi her har å gjøre med en tidlig kirke. Den mulige stolpegravde forgjengeren er beviselig enda eldre, og sannsynliggjør at dette dreier seg om en kirke som kan settes i direkte sammenheng med en av de tidlige konger.

Ifølge Heimskringla er det to norske konger som oppfører kirker i Trondheim i det aktuelle tidsrommet: Olav 1. Tryggvasson, og Olav 2. Haraldsson. Sagaen sier at Olav Haraldsson bygger en Klemenskirke av tre i år 1016 AD (Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga, kap. 53). Om Olav Haraldssons Klemenskirke står det, at den ble oppført «på samme sted som den står nå», altså på samme sted som den stod på Snorre Sturlassons tid (tidlig 1200-tall). Olavs Klemenskirke settes her i sammenheng med kongsgården.

I forbindelse med Olav Haraldssons død gravlegges han etter noen tid utenfor sin egen kirke: Klemenskirken. Etter et år og fem dager graves han opp igjen, og etter at biskop Grimkjell givetvis har observert flere mirakler omkring Olavs kropp velger man å plassere kongens legeme på høyalteret i Klemenskirken (Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga: kap. 244). Det er her Olav blir helgenerklært, og han for evig blir kjent som Olav den Hellige. Ettersom ryktene sprer seg om at det skjer mirakler ved Olavs grav begynner folk å valfarte til Klemenskirken for å be forbønn og bli helbredet.

Klemenskirken går gradvis ut av bruk og Olavs kropp blir tatt ut av Klemenskirken og  etterhvert satt in i Nidarosdomen omkring 1090. Etter noen tid gjøres kirken om til sognekirke, og det er i den forbindelse at man anlegger en kirkegård på stedet. En av meget få skriftlige kilder som omtaler det middelalderlige Nidaros er Trondheimsversjonen av vekterrutene fra senmiddelalder. Her beskrives mange av Trondheims middelalderkirker ved navn, og påfallende nok nevnes kun Klemenskirkegård i teksten – ikke Klemenskirken (Blom1974: 118f). Dette tyder på at kirken har gått ut av bruk på dette tidspunkt, men at kirkegården stadig var synlig, og muligvis også stadig i i bruk.

Beskrivelsene av Olav den Helliges Klemenskirke stemmer påfallende godt overens med de arkeologiske funnene som er gjort under Søndre gate 9. Vi vet at vi har en tidlig stolpegravd kirke, muligvis enda en trebygd fase, samt en siste fase med stenbygde fundamenter og et høyalter av stein. Et slikt alter av stein er ikke noe man normalt ser i kirker fra denne tiden, og det er helt tydelig at dette er påkostet. Kan man eventuelt forestille seg at denne utbedringen av kirken ble gjort i sammenheng med at Olav ble helgenerklært og lagt inn i kirken til skue?

Vekterrutene beskriver Klemenskirkegård, og vi vet at Klemenskirken i dens siste fase ble omgjort til en sognekirke. Det er tydelig på utgravningene i Søndre gate 9 at kirkegården og de tilhørende gravene representerer den absolutt yngste bruksfasen av kirken. I tillegg ser vi at et større antall barnegraver (i flere tilfeller nyfødte eller premature barn) er nedlagt langs østsiden av apsis, i en fase hvor kirken faktisk er gått ut av bruk. Gravene er anlagt ovenpå kollapset murverk, og kirken kan kun ha vært synlig som en ruin på det tidspunkt gravene er nedlagt. Kan man forestille seg at man har valgt å gravlegge udøpte barn her i skjul, nær plassen hvor Olav en gang lå?

Forsatt mye å oppdage

De siste måneders utgravninger på Søndre gate 9-11 har produsert en rekke spennende strukturer og funn. Det står klart for oss at vi står ovenfor en tidlig kirke med flere bruksfaser – trolig en av de tidligste i Trondheim. Basert på arkeologiske funn og stratigrafi, kombinert med skriftlige kilder og topografiske studier, er det trolig at vi her har funnet Olav Haraldssons Klemenskirke – kirken hvor han selv senere ble helgenerklært og lagt på høyalter.

Det er likevel viktig å poengtere at utgravningene i Søndre gate ikke er ferdige ennå. Det arkeologiske arbeidet er i virkeligheten en lang rekke teorier og hypoteser som enten be- eller avkreftes gjennom utgravning. Vår forståelse og tolkning av strukturer og anlegg endrer seg fra dag til dag, og baserer seg på den indre stratigrafien av en lokalitet. Dette betyr at det som virker åpenbart i dag hurtig kan endre seg i morgen, og at man ikke skal utlede for mye før man har styr på de stratigrafiske relasjonene.

Mye tyder på at vi har funnet Olav Haraldssons Klemenskirke i Trondheim. Dette vil dog aldri kunne absolutt bekreftes, og en stor del av vårt videre arbeid vil ligge i å gå igjennom tidligere arkeologiske utgravninger, og å forsøke å sette kirken inn i et større bilde av middelalderbyen Trondheim. Vi går en fortsatt spennende utgravning i møte, og en like spennende etterarbeidsfase!

Se 3D-modeller fra utgravningsstedet.

Referanser:

Blom, G. A. 1974. Magnus Lagabøtes bylov og Trondheim. Trondhjemske samlinger, vol.9 (2). 99- 145

Christie,H. 1974. Middelalderen bygger i tre. Universitets forlaget, Oslo.

Jensenius, J.H.2001. Trekirkene før stavkirkene.En undersøkelse av planlegging og design av kirker før ca.år 1100. Upublisert doktorgradsavhandling, Arkitekthøyskolen, Oslo.

Petersén & Lorvik. in prep.  NIKU oppdragsrapport 2015.

Sturlasson, S. 1957. Snorres Kongesagaer. Gyldendal, Oslo. 210-482

The post Utgravningen av Klemenskirken i Trondheim appeared first on NIKUs arkeologiblogg.

Utgravningene i forbindelse med byggingen av Follobanen har gitt oss en mengde funn fra aktivitet i middelalderbyen Oslo. Funnkategoriene er mange, og omfatter blant annet keramikk, bein- og tregjenstander, tekstiler og ikke minst lær. Lær er den største materialgruppen av funn som blir tatt vare på, og bevaringsforholdene i Gamlebyen gjør at læret er i en slik forfatning at det ofte egner seg godt for videre forskning og studier. For å forhindre nedbrytning etter at gjenstandene er gravd ut, vaskes de rene for jord og annen forurensning. Denne første funnbearbeidelsen gjøres vanligvis i felt. Senere sendes gjenstandene til Kulturhistorisk museum, hvor de konserveres.

Figur 1: Hel lærsko, slik den lå da den ble funnet.

Mye av læret som NIKUs arkeologer finner er fra ulike typer fottøy, som sko og støvler. Noen av skoene graves opp hele (se figur 1), men de fleste er fragmentariske. Derfor finner man ofte for eksempel overlær, helforsterkere, kantbånd og såler hver for seg. Mange biter viser også tydelige tegn på reparasjoner (se figur 2). Det forekommer flest såler fra sko brukt av voksne; såler fra barnesko er i sterkt mindretall (se figur 3). Det kan tenkes at barn generelt ikke har hatt fottøy av lær, men i stedet av andre materialer som ikke lenger er bevart, eller at mange begynte å bruke sko først når de ble litt eldre.

Figur 2: Lærbit med reparasjon.

Læret som man benyttet til såler ble ofte ikke gjennomgarvet, noe som innebærer at det ble igjen et tynt ugarvet lag i midten. Dette gjorde læret mer vind- og vannavstøtende, men den forkortede garveprosessen medfører imidlertid at læret råtner fortere og spaltes.

Figur 3: Tre ulike typer skosåler. Barnesåle (v), halvsåle (midten), voksensåle (h).

Figur 4: Knivslire.

Figur 5: Fragmenter med patter/jur.

Andre lærfunn er rester etter plagg, som luer eller votter, samt skjeder og slirer (se figur 4), hvorav flere har utskjæringer eller dekor typisk for middelalderen. Dekoren kan være preget, skåret eller stanset ut. Noen mer uvanlige funn, som er fremkommet i det siste, er en underarmsbeskytter til bueskyting (se figur 6 og 7) og lærfragmenter med rester av patter eller jur (se figur 5). Sistnevnte er trolig rett og slett avskjær etter skomakervirksomhet, for man kan se kuttmerker på fragmentene. I området der «pattene» ble funnet er det også gravd ut et stort antall fottøy og lærbiter av ulike størrelser, så kanskje var det en skomaker som arbeidet i dette området?

Underarmsbeskyttere (se figur 6 og 7) ble benyttet i forbindelse med bueskyting for å forhindre at buestrengen gjorde skade på underarmen. Det er kun funnet to slike armbeskyttere tidligere i Follobaneprosjektet. Se blogginnlegg om det ene her.

Figur 6: Utside av underarmsbeskytter. Gjenstanden er forsterket med en treskinne som er sydd fast med et annet lærstykke.

Figur 7: Innside av underarmsbeskytter. Lærflappene viser hvordan gjenstanden har vært festet rundt bueskytterens arm.

Skrevet av Mari Dyrstad Hartvigsen

Mari var også aktuell som forrige ukes «ukas arkeolog».

Barneskoen slik den ble funnet på gulvet i kjelleren.

Det finnes en historie om at Ernest Hemingway under en lunsj med venner veddet på at han kunne skrive en novelle på bare seks ord. Etter at veddemålet var akseptert og innsatsen lå på bordet tok han en serviett og skrev; «For sale; Baby shoes, never worn».

Nå er det langt fra sikkert at det er noe sannhet i denne historien, men jeg ble minnet på den av en venn når jeg viste ham en barnesko som ble funnet stående på gulvet i restene av en nedbrent kjeller fra 1600-tallet. Kjelleren dukket opp under den arkeologiske undersøkelsen av Torvet i Trondheim  og stammer fra et av husene som stod der før bybrannen i 1681.

Kjelleren slik den fremstod etter at all moderne masse var fjernet.

Skoen var en av det som muligens var ett par lærsko som ble funnet i kjelleren. Den andre var dessverre så nedbrutt at det var kun hælen igjen av den, så vi kan aldri bli sikre på at det faktisk var ett par. Sko og lærgjenstander er ikke uvanlige funn ved byutgravinger, men de er vanligere i bedre bevarte avfallslag enn som funn funnet i det man kan tenke seg er originalt leie. Skoen har gjort at jeg har begynt å lure på hvorfor de stod i kjelleren til å begynne med?

Var det ett par gamle sko som barnet hadde vokst ifra? Var det sko som skulle repareres eller var det kanskje nye sko som foreldrene gledet seg til å gi til barnet sitt?

Hva skjedde med barnet? Hva skjedde med familien? Hvordan klarte de seg etter brannen?Hvor flyttet de etter brannen?

Det eneste vi kan vite med sikkerhet er at skoene stod i kjelleren den 19 april 1681 når det spredte seg brann fra Henrik Hornemanns brygge nede ved Nidelva.

Brannen la iløpet av dagen hele byen i aske og kong Christian 5 av Danmark-Norge bestemte at byen skulle omstruktureres for å forhindre brann. I tanken om en ny byplan lå det nok også et ønske om å bygge opp byen etter ett mønster som var moderne i Europa på denne tiden. Johan Caspar de Cicignon som var kongens festningsarkitekt fikk i oppgave å lage en ny byplan med store brede gater og kvartaler i sjakkmønster istedenfor den middelalderske byplanen byen hadde frem til da. Denne planen medførte at områder som tidligere hadde vært bebygd ble liggende under dagens gater og Torv. Etter at den nye byplanen ble gjennomført ble kjelleren som tidligere hadde ligget under ett bygg langs gaten kalt Smidesgjeilan, liggende under det nye Torvet i Trondheim, og der stod skoene i 400 år frem til vi gravde dem frem forrige uke.

Johan Caspar de Cicignons nye byplan for Trondheim, kjelleren hvor barneskoen ble funnet ligger under det sentrale Torvet. FOTO: TRONDHEIM BYARKIV / WIKIMEDIA COMMONS

En ovnsplate med årstall 1658 og en kanonkule, hvordan henger disse to funnene fra en nedbrent kjeller under Torvet i Trondheim sammen?

«Stormen på København natten mellom 10 og 11 februar 1659» malt av Fredrik Christian Lund i 1880

Ved freden i Roskilde 26. februar 1658 måtte Norge avstå hele Trøndelag. Den 10. mai 1658 ble Trondhjems by og len overrakt til den svenske guvernør friherre Lorentz Creutz d.e.

I august 1658 utarbeidet Jørgen Bjelke, som var overkommandant over de norske styrker i Norge, en krigsplan om å jage svenskene ut av Trondheim. Store styrker ble sendt mot Trondheim, og troppene gikk i land i Korsvika 28. september 1658.

Kobberstikk som viser Trondheims beleiring i 1658

I Trondheims beleiring deltok minst 3000 norske soldater, som helt omringet byen. Det var leir i Steinberget og ved Lade, og ved Bakke gård og ved Elgeseter kloster var det satt opp kanonbatterier. Det ble også satt opp noen kanoner ved elven og ved sjøsiden. Inne i byen var det mangel på ammunisjon, og mange av de svenske soldater var syke. Den 17. oktober rettet General Klas Stiernskölds soldater et angrep mot de norske styrker ved Ilevolden der 4 kompanier lå i skyttergraver. Den 19. oktober kom et nytt utfall. De norske styrkene holdt en stadig kanonade gående mot byen, flere hus brente ned og ble ødelagt.

 

General Stiernsköld overga byen 11. desember 1658 til Georg von Reichweins tropper, og marsjerte den 17. desember fra byen.

 

Kan disse to funnene representere noens minner fra disse månedene da byen var beleiret og krigen herjet?

Følg gjerne med på hva vi finner på facebookgruppen «Arkeologi på Torvet»

Skrevet av Ian W. Reed

Følgende tekst ble trykket som kronikk i adresseavisen 17.06.2016

til venstre Cicignons kart fra 1681. til høyre: Nauclers kart fra 1658 som viser byen før bybrannen. Området hvor Torvet ligger idag er angitt med rød firkant.

I desember i fjor blogget Follobaneprosjektet om brønnen i bispehagen, hvor vi blant annet fant flere piler og en bøtte. I dag undersøkte vi denne bøtta i Follobaneprosjektet nye lokaler, og vi inviterte like godt våre kolleger på kontoret til å se på mens vi gravde gjennom sedimentene i bøtta før den skal sendes avgårde til konservering.

Bøtta er lagd av bøyd bark, men er i relativ dårlig stand og så ut til å ha mistet bunnen. Det var derfor viktig å støtte den slik at den ikke gikk i stykker under undersøkelsen. Vi brukte fleksibel plastnetting på utsiden for å beskytte barken og for å holde fragmentene sammen.

Etter en gjennomgang av feltdokumentasjon, hvor det var informasjon om konteksten bøtta stammet fra, ble det bestemt at det ville være hensiktsmessig å ta en makroprøve av sedimentene inni bøtta. I feltdokumentasjonen hadde arkeologen som fant bøtta skrevet at innholdet var av en annen karakter enn sedimentene rundt bøtta – altså inni brønnen. Det er dermed mulig at vi kan lære noe om prosessen rundt gjenfyllingen av brønnen fra disse prøvene.

Maria og Mari graver og formidler til interesserte kolleger.

Underveis i miniutgravningen ble det funnet en del ting i bøtta: Dyrebein, sannsynligvis fra storfe, noen steiner og en hork tyder på at bøtta ble kastet ned i brønnen etter at den hadde gått ut av bruk. Vi tenkte først at det var mulig at horken var brukt som hank, men ved nærmere undersøkelse oppdaget vi noen taurester sydd inn i barken; det er dermed mer sannsynlig at dette er det som er igjen av hanken. Bunnen til bøtta ble også funnet; den var ikke synlig i felt fordi den hadde løsnet og blitt presset oppover inni bøtta. Bunnen var også laget av bark, men satt altså dessverre ikke lenger fast.

Hork og stein mot bunnen av bøtta.

Det var veldig hyggelig at så mange interesserte kolleger stakk innom! Og tusen takk til den nye arkeologlærlingen Thomas (NIKUs nye kommunikasjonsrådgiver) for god hjelp med undersøkelsen!

Thomas graver gjennom sedimentene i bøtta.

Skrevet av Mark Oldham

Under Trøndersk matfestival deltok de arkeologiske utgravingene på Torvet med en egen stand hvor vi viste frem noen av de matrelaterte funnene vi finner. Temaet for årets festival var «historisk mat og malt» og ble valgt med utgangspunk i utgravingene på Torvet ifjor og iår. Trøndersk matfestival er en matfestival som skal gi ett innblikk i den lokale matproduksjonen i Trøndelag og være en mulighet for aktører innenfor produksjon, foredling og restaurantnæringen å vise seg frem. Iår var det 135 utstillere og det var ventet opp mot 200 000 besøkende. Dette var en sjanse til formidling i stor skala som vi ikke kunne la gå fra oss!

Formidling av funn og resultater fra utgravingene er noe som de fleste arkeologer vil gjøre mer av. Desverre blir dette ofte nedprioritert til fordel for faktisk graving og dokumentasjon om ikke sjansen til formidlingsstunt byr seg. Dette skjer ofte på grunn av tidspress og stramme budsjetter. På Torvet er vi i den heldige situasjonen at vi graver midt i det offentlige rom, vi kunne ikke unngått å formidle om vi prøvde på det. Trondheim kommune og Riksantikvaren ser verdien i at vi formidler aktivt og vi har derfor svært gode rammer for å kunne arbeide opp mot publikum! Derfor har vi trukket gjerdene så nært utgravingen som mulig og intensjonelt tatt en veldig åpen profil i forhold til publikum. Dette fordi vi føler at det er særdeles viktig å møte publikum og fortelle dem om hvorfor vi graver slik at de forstår at det vi graver fram er knyttet til byens og vår felles historie.

Mesteparten av de funnene vi gjør gjenstander fra dagliglivet til tidligere mennesker og som idag utgjorde mat og drikke en stor del av hverdagen da. Ved utgravinger av middelalderske og etter-reformatoriske lag utgjør keramikken en stor andel av funnmengden, og mye av keramikken kommer fra kopper og kar. I standen hadde vi lagt ut ett bord med funn knyttet til mat og drikke, med alt fra kleberkar og baksteheller fra tidlig middelalder til sølvplettskjeer fra 1860-tallet. Dette for å vise litt av tidsdybden vi har på Torvet. Våre to osteologer hadde gått igjennom endel av dyrebeinene vi har funnet og plukket ut bein fra typiske kjøttfe og dyrebein som viste spor etter slakting/partering. Disse ble sortert etter art og lagt frem på ett bord sammen med oppstykkingskart for de forskjellige artene. Slik kunne de besøkende få en direkte sammenheng mellom beinene og de forskjellige kjøttstykkene.

Standen var svært godt besøkt, såpass godt besøkt at alle fire som stod mest i den ikke hadde stemme etter avsluttet festival! Påtross av at vi kanskje ble litt lei av å si; «Ja, vi har funnet alt dette på Torvet!» så var dette en fantastisk artig opplevelse.

Veldig mange startet besøket i standen som litt skeptiske og forlot den med å si; «Joda! Dette var interessant og spennende!». Det er nettopp derfor det er viktig at arkeologien formidles, uten formidling blir arkeologien noe for spesielt interesserte, med skikkelig formidling kan man forhåpentligvis få fram hva arkeologien egentlig er. En inngangsport til vår felles historie og de tingene som ligger til grunn for at samfunnet og vi er som vi er idag! Tilbakemeldingene vi fikk var utelukkende positive, og mange ønsket at mer av materialet fra Torvet skulle stilles ut slik at publikum kunne se det. Dette er noe vi skal jobbe videre med fremover forhåpentligvis får vi mer av funnene ut til Trondheims befolkning og andre interesserte!

Utgravninsstedet i Søndre gate i Trondheim.

Skrevet av Ingeborg Sæhle, utgravningsleder for Søndre gate i Trondheim.

I 2015 foretok Anna Petsersén i regi av NIKU en arkeologisk forundersøkelse av grunnen under Søndregate 9-11. Resultatene var overraskende og meget spennende. I begge de anlagte prøvegrøftene kunne hun påvise rester etter en tidlig kirke med tilhørende gravplass. C14 analyser har datert kirkerestene til tiden omkring 1015-1050 AD, og den tilhørende kirkegården til perioden 1165-1275 AD (Petersen & Lovvik in prep.).

Å finne restene av en kirke fra tidlig middelalder i dette området av Trondheim var ikke forventet. Basert på funn av menneskelige levninger under Søndre gate 7 i 1978 har man hatt mistanke om at det kan ligge en kirke i området omkring Krambugata og Søndre gate (Petersén & Lovvik in prep.).

Man antok at det menneskelige beinmaterialet stammet fra en nærliggende kirkegård, men det er først gjennom NIKUs forundersøkelser i 2015 at man har kunnet påvise at de menneskelige levn faktisk tilhører en in-situ gravplass tilknyttet en eksisterende kirke. At denne kirken i tillegg skulle vise seg å være en av de tidligste kirkene i Trondheim har man ikke forutsett.

Begynte å grave i august

Fig. 1. Kart over NIKUs utgravningsområde i Søndre gate 9-11. Markert på kartet er også Anna Peterséns søkegrøfter fra 2015.

I slutten av august 2016 startet NIKU opp arkeologiske undersøkelser ved Søndre gate 9-11, med sikte på forhåpentligvis å kunne definere kirken og den tilhørende kirkegården som ble funnet i 2015 (fig.1). Et utgravningsområde på ca. 8 m x 9 m ble åpnet i forlengelse av de gamle søkegrøftene.

Sjakting med maskin tillot oss å komme langt nedover i kulturlagene, og ved utgravningens start var vi allerede 1,5 m nede i undergrunnen. Etter å ha fjernet etterreformatoriske kulturlag knyttet til bakgårdsbebyggelse og eiendomsparseller, kom vi til slutt i kontakt med middelalderen i Krambugata.

Den etterreformatoriske keramikken ble plutselig erstattet av karakteristisk engelsk import fra 12-og 1300-tallet, og murverk tilhørende kirkebygningen ble gradvis synlig. I feltets nordlige og sydlige del dukket kirkegården opp, og det ble hurtig tydelig at de fremkomne gravene alle respekterte steinfundamentene knyttet til kirken. Anna Peterséns teori fra 2015 var nå uomtvistelig bekreftet; en ny middelalderkirke var funnet i Trondheim.

Kirken i Søndre gate

Hvordan ser den så ut, kirken vi har funnet i Krambugata?

Da Anna prøvegravde området i 2015 fant hun tre separate steinfundament (fig. 1). De består alle av grovt tuktet stein og markstein, lagt direkte ovenpå et underlag av sand. Fundamentene er såkalte tørrmurer, hvilket betyr at steinskiftene i muren er lagt direkte ovenpå hverandre, uten bindemiddel. De to fundamentene i den sydlige prøvegrøften består av fem skift med stein, hvor man mellom de større steinene har lagt en pakning av mindre rullestein og markstein (fig. 2).

Fig.2: Den sydvestligste mur som ble funnet i 2015.

En tørrmur uten bindemiddel, lagt direkte ovenpå sand uten en fundamenteringsgrøft, er ikke særlig stabil. Det er derfor ikke sannsynlig at murene representerer bærende elementer i en steinkirke. Murene skal nok heller ses som tilhørende en trekirke, hvor den underliggende tømmerrammen hviler på steinfundamenter for å løfte bygningen opp fra bakken (Christie 1874: 17f). Når vi gikk i gang med utgravningene i august i år var det derfor grunnplanen til en stavkirke vi hadde sett for oss å finne.

Vårt første møte med kirkerestene i Krambugata ble dramatisk: Under tømmingen av en kjellernedgravning fra 1700-tallet dukket det plutselig opp et gravlagt individ i kanten av nedgravningen. Videre utgravning av kjelleren viste at personen var gravlagt helt inntil et påkostet murverk med tilhuggede sten – ganske ulikt de murrestene som ble funnet i 2015 (fig. 3).

fig.3: Profilbilde av alterkonstruksjon og begravelse.

Murverket viste seg å være en opphøyd plattform, rektangulær i form, bestående av minst fire skift med tuktet- og tilhuggede stein. Plattformen er så langt det eneste murverket hvor mørtel er brukt i konstruksjonen. Det øvre skiftet består av flate stein, hvor det er tydelig at steinene har fungert som en øvre pyntekant. Plattformen var unektelig noe av det mest forseggjorte vi hadde sett så langt, men hvordan passet den inn i kirkens grunnplan?

Når vi startet gravningene på Søndre gate i august, forventet vi å finne en kirke med en rektangulær grunnplan. Gjennom våre utgravninger så langt i 2016 har vi imidlertid måttet gå bort fra denne teorien. Etter hvert som vi har gravd oss gjennom destruksjonslag fra 12- og 1300 tallet har mer og mer av kirken blitt synlig. I tillegg til plattformen i øst, har vi nå rester av kirkens yttervegg i sør og nord, samt en avrundet apsid som omkranser plattformen (fig.4). Ytterveggene er ikke helt fremkommet på nåværende tidspunkt, og vi skal derfor være forsiktige med å uttale oss om deres konstruksjon. Mye taler dog for at dette også er tørrmurskonstruksjoner, av noenlunde samme karakter som murene fra 2015.

fig.4: Oversiktsbilde av utgravningsområdet og kirkemurene som situasjonen så ut d. 29.10.2016.

Basert på de elementene som er fremkommet så langt, har vi forsøkt å rekonstruere kirkens grunnplan som vi forstår den i dag (fig. 5). Figuren representerer vår forståelse av kirkens siste bruksfase, hvor et steingulv markerer korets avgrensing. Plattformen forstår vi nå som en type alter, eller høyalter, som har ligget innerst i koret. Et trappetrinn i sydvest viser at man har kunnet bestige alteret. Basert på de konstruksjonselementene som vi har avdekket per dags dato, forstår vi stadig kirken som værende en trekirke med steinfundament. Dette kan dog endre seg når vi graver oss lenger ned i kirkens indre
stratigrafi.

fig.5: Oversiktsbilde av utgravningsområdet og kirkemurene somsituasjonen så ut d. 29.10.2016. De røde linjene representerer de murrestene vi med sikkerhet kan se. Den blå linjen representerer alteret/platformen. Den grønne stiplede linjen indikerer forventet fortsettelse av kor/apsisvegg. Den gule stiplede linjen markerer avslutningen av koret, markert ved en stenbelagt overflate.

En tidligere kirke?

Den ovenfor beskrevne kirken representerer det vi på nåværende tidspunkt mener er den siste bruksfasen av kirken under Søndre gate 9-11. I tillegg til denne har vi minst én tidligere fase av kirkebygget. Under steinlegningen i koret er det dukket opp et massivt stolpehull, med en diameter på 60 cm, og en estimert dybde på ca.1 m.

Et lignende stolpehull er dukket opp i sydvest, i samme fase av stratigrafien. To mulige stolpehull kommer gradvis frem i nordvest og sydøst, og sammen danner de fire en mulig stolpegravd bygning. Stolpehullene følger den samme grunnplanen som den senere kirken med steinmur, og det er derfor nærliggende å tro at vi har funnet restene av en tidlig stolpegravd kirke på stedet.

Et tregulv kan muligvis settes i forbindelse med denne fasen av kirken. Tregulvet er så langt kun synlig i profil, og dets tilknytning til stolpene kan derfor ikke bekreftes før de overliggende lag er ferdiggravde. Over tregulvet er det påført et tykt lag med nesten ren sand. Denne sanden finnes i hele kirkebygget, og virker til å være et hurtig tilført lag som har hatt til hensikt å høyne og planere ut kirkerommet for å kunne skape den senere fasen med steinbelagt gulvoverflate og tilhørende korvegger og apsis i stein.

Vi kjenner ikke så mye til hvordan de stolpegravde kirkene har sett ut, men vi vet at de tilhører den tidligste fasen av kirker i Norge, og at de skal ses som forløperne for de senere stavkirkene (Jensenius 2001). Det er ikke funnet mange av disse i Norge, og hvis vi har funnet en stolpegravd kirke i Krambugata tyder det på at den kan representere en av de tidligste kirkene i Trondheimsområdet, muligvis anlagt allerede på overgangen mellom vikingtid og Middelalder.

Klemenskirken

De tidligste kirkene i Norge kan alle knyttes til kongemakten, da det var denne som sørget for kristningen av landet. De tidlige kongene reiste rundt og anla kirker på strategiske plasser, ofte som en del av et intrikat politisk spill, hvor man ved å erklære seg kristen viste at man hadde tette bånd med den europeiske maktelite. De aller tidligste kirkene lå som regel i forbindelse med en kongsgård, og har altså sannsynligvis fungert som kongenes egne kirker.

Dateringen av kirkemuren under Søndre gate 9 til 1015-1050 AD indikerer at vi her har å gjøre med en tidlig kirke. Den mulige stolpegravde forgjengeren er beviselig enda eldre, og sannsynliggjør at dette dreier seg om en kirke som kan settes i direkte sammenheng med en av de tidlige konger.

Ifølge Heimskringla er det to norske konger som oppfører kirker i Trondheim i det aktuelle tidsrommet: Olav 1. Tryggvasson, og Olav 2. Haraldsson. Sagaen sier at Olav Haraldsson bygger en Klemenskirke av tre i år 1016 AD (Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga, kap. 53). Om Olav Haraldssons Klemenskirke står det, at den ble oppført «på samme sted som den står nå», altså på samme sted som den stod på Snorre Sturlassons tid (tidlig 1200-tall). Olavs Klemenskirke settes her i sammenheng med kongsgården.

I forbindelse med Olav Haraldssons død gravlegges han etter noen tid utenfor sin egen kirke: Klemenskirken. Etter et år og fem dager graves han opp igjen, og etter at biskop Grimkjell givetvis har observert flere mirakler omkring Olavs kropp velger man å plassere kongens legeme på høyalteret i Klemenskirken (Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga: kap. 244). Det er her Olav blir helgenerklært, og han for evig blir kjent som Olav den Hellige. Ettersom ryktene sprer seg om at det skjer mirakler ved Olavs grav begynner folk å valfarte til Klemenskirken for å be forbønn og bli helbredet.

Klemenskirken går gradvis ut av bruk og Olavs kropp blir tatt ut av Klemenskirken og  etterhvert satt in i Nidarosdomen omkring 1090. Etter noen tid gjøres kirken om til sognekirke, og det er i den forbindelse at man anlegger en kirkegård på stedet. En av meget få skriftlige kilder som omtaler det middelalderlige Nidaros er Trondheimsversjonen av vekterrutene fra senmiddelalder. Her beskrives mange av Trondheims middelalderkirker ved navn, og påfallende nok nevnes kun Klemenskirkegård i teksten – ikke Klemenskirken (Blom1974: 118f). Dette tyder på at kirken har gått ut av bruk på dette tidspunkt, men at kirkegården stadig var synlig, og muligvis også stadig i i bruk.

Beskrivelsene av Olav den Helliges Klemenskirke stemmer påfallende godt overens med de arkeologiske funnene som er gjort under Søndre gate 9. Vi vet at vi har en tidlig stolpegravd kirke, muligvis enda en trebygd fase, samt en siste fase med stenbygde fundamenter og et høyalter av stein. Et slikt alter av stein er ikke noe man normalt ser i kirker fra denne tiden, og det er helt tydelig at dette er påkostet. Kan man eventuelt forestille seg at denne utbedringen av kirken ble gjort i sammenheng med at Olav ble helgenerklært og lagt inn i kirken til skue?

Vekterrutene beskriver Klemenskirkegård, og vi vet at Klemenskirken i dens siste fase ble omgjort til en sognekirke. Det er tydelig på utgravningene i Søndre gate 9 at kirkegården og de tilhørende gravene representerer den absolutt yngste bruksfasen av kirken. I tillegg ser vi at et større antall barnegraver (i flere tilfeller nyfødte eller premature barn) er nedlagt langs østsiden av apsis, i en fase hvor kirken faktisk er gått ut av bruk. Gravene er anlagt ovenpå kollapset murverk, og kirken kan kun ha vært synlig som en ruin på det tidspunkt gravene er nedlagt. Kan man forestille seg at man har valgt å gravlegge udøpte barn her i skjul, nær plassen hvor Olav en gang lå?

Forsatt mye å oppdage

De siste måneders utgravninger på Søndre gate 9-11 har produsert en rekke spennende strukturer og funn. Det står klart for oss at vi står ovenfor en tidlig kirke med flere bruksfaser – trolig en av de tidligste i Trondheim. Basert på arkeologiske funn og stratigrafi, kombinert med skriftlige kilder og topografiske studier, er det trolig at vi her har funnet Olav Haraldssons Klemenskirke – kirken hvor han selv senere ble helgenerklært og lagt på høyalter.

Det er likevel viktig å poengtere at utgravningene i Søndre gate ikke er ferdige ennå. Det arkeologiske arbeidet er i virkeligheten en lang rekke teorier og hypoteser som enten be- eller avkreftes gjennom utgravning. Vår forståelse og tolkning av strukturer og anlegg endrer seg fra dag til dag, og baserer seg på den indre stratigrafien av en lokalitet. Dette betyr at det som virker åpenbart i dag hurtig kan endre seg i morgen, og at man ikke skal utlede for mye før man har styr på de stratigrafiske relasjonene.

Mye tyder på at vi har funnet Olav Haraldssons Klemenskirke i Trondheim. Dette vil dog aldri kunne absolutt bekreftes, og en stor del av vårt videre arbeid vil ligge i å gå igjennom tidligere arkeologiske utgravninger, og å forsøke å sette kirken inn i et større bilde av middelalderbyen Trondheim. Vi går en fortsatt spennende utgravning i møte, og en like spennende etterarbeidsfase!

Se 3D-modeller fra utgravningsstedet.

Referanser:

Blom, G. A. 1974. Magnus Lagabøtes bylov og Trondheim. Trondhjemske samlinger, vol.9 (2). 99- 145

Christie,H. 1974. Middelalderen bygger i tre. Universitets forlaget, Oslo.

Jensenius, J.H.2001. Trekirkene før stavkirkene.En undersøkelse av planlegging og design av kirker før ca.år 1100. Upublisert doktorgradsavhandling, Arkitekthøyskolen, Oslo.

Petersén & Lorvik. in prep.  NIKU oppdragsrapport 2015.

Sturlasson, S. 1957. Snorres Kongesagaer. Gyldendal, Oslo. 210-482

Skrivet av Anna Klintberger Wändahl, arkeolog och arbetar med förmedling på Søndre gate i Trondheim.

I dagarna släpptes nyheten om att Klementskyrkan har återfunnits vid Søndre gate i Trondheim. Nyheten togs väl emot och resulterade att vi fått besök av såväl press som från Riksantikvaren, NTNU och kollegor på NIKU.

På onsdagen kom lokaltidningen Adressa för att filma vår upptäckt, och både filmen och artikeln släpptes på kvällen.

Projektledare Anna Petersén intervjuas av Adressa. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

På torsdagen fick vi finbesök i form av riksantikvar Jørn Holme som hyllade upptäckten och förklarade att det var «Et av de viktigste arkeologiske funnene i Norge etter krigen». Besöket dokumenterades av adressa, nrk (nrk mittnytt) och tv2, och vi fick möjlighet att äntligen berätta för alla om vår fantastiska upptäckt!

Riksantikvar Jørn Holme berättar om Klemenskirken. Fotograf: Thomas Wrigglesworth

Pressen på plats, och Riksantikvar Jørn Holme intervjas av NRK. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl. 

Riksantikvar Jørn Holme intervjas av NRK. Fotograf: Thomas Wrigglesworth

Projektledaren Anna Petersén intervjuas av NRK. Fotograf: Thomas Wrigglesworth

Riksantikvar Jørn Holme samtalar med Sissel Ramstad Skoglund från Riksantikvaren och Lise-Marie Bye Johansen från NIKU. Fotograf: Thomas Wrigglesworth 

Under veckan har vi även fått besök av olika experter och beslutsfattande från olika instanser, och vi vill tacka alla för de givande mötena som ämnar resultera i beslut kring hur vi fortsatt ska dokumentera samt bevara de funna lämningarna av Klemenskyrkan.

Bilderna visar givande stunder av kunskaputbyten. Längst upp till vänster ser vi fr.v. Lise-Marie Bye Johansen, Øyvind Lunde, Leif Anker och Axel Christophersen . Bilden under är vår fyndansvarige Nina Walter som visar ett urval av de fynd vi har gjort. Till höger om dessa ser vi Øystein Ekroll, Øyvind Lunde och Leif Anker vilka diskuterar en gravsten. Längst ner till vänster sittter de redo att få se en visning av de 3D-modeller vilka har gjorts under arbetets gång, och längst ner till höger avnjuts en trevlig lunch tillsammans. 

Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

Men besöken fortsätter än och idag fick vi besök av nrk radio som intervjuade vår fältledare Ingeborg Sæhle. Strax därpå kom Alf Tore Hommedal, middelalderarkeolog och expert kring kyrkor, i syfte att dela med sig av sina kunskaper. På eftermiddagen fick vi storbesök av NTNU Vitenskapelige museum, vilka fick en guidad tur både ute i fält och inne på kontoret.

Fältledare Ingeborg Sæhle blir intervjuad av NRK radio. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

Alf Tore Hommedal delger sina kunskaper för fr.v. Kristoffer Brink, Cristina Belmonte och Ingeborg Sæhle. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

NTNU Vitenskapelige museum på besök. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

Projektledaren Anna Petersén berättar om utgrävningen. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

By Mark Oldham, archaeologist, The Follo Line Project

This blog post is about public archaeology, and uses NIKU’s recent project “Skatter i mørk jord” (“Treasures from the dark earth”) as a means to think about archaeological education and archaeologists’ attitudes to engaging with the public.

Who are ‘the public’?

The idea of the public in ‘public’ archaeology is by no means a clear and self-evident; it can be used to refer to both the public sector (i.e. heritage authorities and those responsible for excavation) as well as the general public (i.e. everyone who is not an archaeologist, including those who pay for archaeological projects). This means that both archaeology done ‘on behalf of’ or ‘for’ and archaeology done ‘by’ the public can be seen as public archaeology. This broad concept of the public thus means that we must acknowledge how bound together archaeology and the public are, and, as archaeologist Akira Matsuda (2016: 2) notes, recognise that public archaeology must form a part of our thinking about archaeology as archaeology always has some public aspect. In Norway, this is most clearly seen through the large, publicly-mandated rescue excavations.

Classifying public archaeology

Public archaeology has often been ‘used’ to meet broader financial, social and political goals (Gould 2016: 4) as well as reforming the way in which archaeology, archaeologists and the wider public interact with each other. These forms of practice have been theorized and interpreted, arguably starting with Merriman’s (2004) division between the ‘deficit model’ and the ‘multiple perspectives model’. Over time, these concepts have been debated, developed and nuanced, but the main dividing line between more practice-oriented and more theory-oriented approaches remains.

Matsuda and Okamura (2011; Matsuda 2016: 2) have argued that the field can be subdivided into four main approaches: educational, public relations, pluralist and critical – with the former two seen as more practice-oriented and the latter two more theory-oriented.

Public archaeology projects are, however, often a combination of these approaches and are thus more difficult to place. This is especially the case for those on the more practically-oriented side: there is undoubtedly more room for overlap between the education, PR and pluralist approaches than between them and a critical approach. NIKU’s project, “Skatter i mørk jord” was arguably no exception to this.

“Skatter i mørk jord” and archaeological education

As part of the 2015–16 Follo Line excavations in Oslo’s medieval core, NIKU ran the outreach project “Skatter i mørk jord”. This project was directed at schoolchildren aged 10–12 and involved four different, but complementary, activities: an introductory presentation on medieval Oslo and a brief history of archaeological investigations in the area; the presentation of finds from the current excavation, with the opportunity for the children to touch, feel and think about the finds; a brief guided walk from/to the starting point and host location, Oslo Ladegård, through the remains (both in terms of ruins and reconstructions and in terms of urban space) of the medieval town to/from the excavation area; and a ‘controlled’ excavation outside the ‘live’ excavation area, but with real and unexamined deposits. The finds made by the schoolchildren were later presented to the public as part of the exhibition “Glimt fra hverdagen” (“Glimpses of everday life”).

An archaeologist takes schoolchildren on a walk through Oslo Old Town.

As a follow-up to the project, a brief survey of the archaeologists involved in the project was undertaken. This is a small group, just six people, and so should not be seen as being statistically significant; broader conclusions cannot be made from this data, but it gives us an indication of what archaeologists involved in a public archaeology project think about their roles, the aims of the project, and how public-oriented archaeology should be.

One question aimed to place the project within the four categories suggested by Matsuda (2016). As noted above, the project was aimed at schoolchildren and was constructed to fit in with the curriculum. It was also covered in the media – both during the excavation stage and the exhibition stage. One would thus expect that the ‘educational’ and ‘public relations’ categories would dominate the responses, and these were indeed common answers from the archaeologists involved.

Another question asked was, “Should archaeologists and the public collaborate in order to create enthusiasm for heritage?”. All six respondents replied yes to this, and so were asked to explain why and how so; the responses here varied somewhat, but show a clear tendency towards instrumental, expert and monumental ideas of heritage and conservation. There is an acceptance that archaeology needs to reach out to the public, but a wariness about how much control the public should wield: there is a sense that communication should be one-way, with information flowing from us to them. Nevertheless, there is a clear awareness of the need to collaborate, and a concern for the destruction of heritage and how the past is used in the present.

This survey, as well as a more latent scepticism towards the role of the public within heritage management, seems to suggest that the deficit model is very much dominant within Norwegian archaeology. To put it bluntly, the sector feels that engagement with the public is to be done on our terms (cf. Grima 2016), that the public need to be informed and educated, and that we have nothing to learn from them (cf. Matsuda 2016: 4). Whilst keeping in mind that public archaeology in Norway is in its infancy, I do not feel that this is a sustainable strategy – and is not really public archaeology.

Schoolchildren excavate ‘live’ medieval layers by the excavation area, together with Oslo’s Vice Mayor for Education Tone Tellevik Dahl.

What next?

To be a fully integrated and worthwhile part of archaeological practice, public archaeology must have rigorous methodologies and clear goals. This is essential in order to know that the desired outcomes – which can be desired by either archaeologists or the public or both – are indeed being realised, no matter whether an educational, public relations, pluralist or critical approach is being taken.

This is an especially important point given the need to ensure that archaeological projects of all kinds have ‘public benefit’. The fact that we as archaeologists say that a project was a success does not make it so (e.g. Gould 2016: 14); the effects on the ‘audience’ need to be evaluated and quantified.

For us at NIKU, the survey and our evaluation of “Skatter i mørk jord” (NIKU 2016) give us plenty to think about for when we are planning our future interactions with the public, and a more reflexive and self-critical approach could have positive consequences. We need to be more engaged with the people out there, and ask them to be part of what we do, rather than just providing them with content. I will certainly be thinking more about this over the coming months, and welcome suggestions from readers.

References

Gould, P.G. (2016) On the Case: Method in Public and Community Archaeology. In Public Archaeology, DOI: 10.1080/14655187.2016.1199942

Grima, R. (2016) But Isn’t All Archaeology ‘Public’ Archaeology? In Public Archaeology, DOI: 10.1080/14655187.2016.1200350

Matsuda, A. (2016) A Consideration of Public Archaeology Theories. In Public Archaeology, DOI: 10.1080/14655187.2016.1209377

Matsuda, A. and K. Okamura (2011) New Perspectives in Global Public Archaeology. New York: Springer.

Merriman, N. (2004) Public Archaeology. London: Routledge.

NIKU (2016) Evaluering av “Skatter i mørkt jord”. NIKU Oppdragsrapport 80/2016.

6.7.2017

Kjære dagbok,

Feltarbeidet i Kong Oscars gate i dag var riktig artig. Rett etter lunsj kom det en oppringning fra grøften: «Vi har et hull!» Du kan bare tenke deg hvor overrasket anleggskarene var da et stort hull åpnet seg rett under hovedvannledningen – og mer eller mindre rett under føttene deres! (Hovedvannledningen skal skiftes ut i forbindelse med opprustningen av gaten, som foretas av Statens vegvesen, Region vest, med Hylland AS som hovedentreprenør.)

Hullet var nesten helt fylt med vann, som måtte pumpes ut. Det tok lang tid. Fordi…

…det viste seg at det var en stor brønn der – som ikke hadde blitt fylt igjen da folk var ferdig med å bruke den en eller annen gang i løpet av 1600-tallet. Brønnen var hele 1,7 meter dyp!! Utrolig morsom, og sjelden.

Brønnen, som var ca. 1 meter bredd innvendig, var bygget med liggende stokker sammenføyet ved hjørnene – mer eller mindre samme byggemetode som for de gamle bygningene på Bryggen.

Den ble åpenbart holdt helt rent gjennom dens brukstid; det var i alle fall ingen jord eller andre ting over bunnen (som var av stein). Da brønnen ble forlatt, dekket folk åpningen med planker. De hadde kanskje tenkt å komme tilbake til den og starte å bruke den igjen, men slikt skulle det ikke gå – den gikk i glemmeboken i flere hundre år.

Utrolig nok var dekkplankene såpass sterke at de ikke knakk da den opprinnelige hovedvannledningen ble anlagt for mange år siden. Det var først her på torsdag at de endelig ga etter for vekten av jorden – og hullet kom til syne.

Kulturhistoriske hilsener fra Bergen