Utgravningene på Follobaneprosjektet har avdekket flere bygninger. En av dem ligger rett ved avkjøringen fra Bispegata inn til nr. 16. Også i middelalderen gikk det en gate her, fra havna og opp til Bispeborgen. Denne ble kalt Bispeallmeningen og må ha vært en viktig del av infrastrukturen i middelalderbyen. Helt nøyaktig hvor Bispeallmenningen har gått så langt vest i byen vet vi foreløpig ikke, men det er mulig vi vil finne spor av den senere i utgravningen. Videre vest for bygningen vi undersøker nå har det ikke vært langt til bryggene, blant annet biskopens egen brygge ved enden av Bispeallmeningen. Biskopene i middelalderen hadde stor verdslig makt og var tungt involvert både i internasjonal handel og omfordeling av varer og verdier innenlands.

Et av spørsmålene vi jobber med i denne delen av utgravningen er hvordan byen har sett ut nede ved havna, altså mellom bryggene og den bedre kjente bygårdsbebyggelsen i øst. Av rene tilfeldigheter er denne delen av middelalderbyen lite undersøkt fra før. Utgravningen skal fortsette opptil 40 m vestover i retning bryggene, og vi regner med å finne flere bygninger her.

Huset under utgravning av NIKUs arkeologer – her representert ved Tharald Bull Strømnes (foran) og Per Christian Underhaug. Bildet er tatt mot sørøst. Skadene øst i nordveggen og midt på østveggen er et resultat av moderne grøftegraving.

Bygningen vi jobber med her kan høre til den bebyggelsen vi er på jakt etter. Den skiller seg tilsynelatende noe fra det som er den vanlige byggeskikken i de områdene som NIKUs arkeologer har undersøkt lenger øst i middelalderbyen, og det er foreløpig ikke mulig å si sikkert hva bygningen har vært brukt til. Basert på størrelse, form og funnmateriale, tenkte vi først at det var sannsynlig at det var et bolighus. Funnene i de øverste lagene inni og rett utenfor bygget var slike som man kan forvente å finne i bolighus, nemlig spinnehjul, synål og spillebrikke. Dessuten ble det funnet en pilegrimsampulle (en liten metallflaske til å henge på et kjede), men denne kommer vi tilbake til i et senere blogginnlegg.

I de dypere lagene har det imidlertid vært nærmest funntomt, og det har vist seg at de laftede veggene var bevart dypere enn vi først var klart over, slik at det nå er minst tre omfar bevart. De nederste stokkene ligger så langt ned at det er vanskelig å knytte gjenstandsfunnene til bruken av bygningen, hvis man skal anta at gulvnivået har ligget omtrent på høyde med de nederste stokkene i veggene, slik man vanligvis ser.

Videre finnes det et par stokker som deler huset i to midt på. Disse stokkene er laftet inn i veggen. I utgangspunktet ble dette tolket som en skillevegg, men ved videre utgraving viste det seg at det ikke var flere stokker lenger ned, slik at de to vi har blir hengende i luften minst 30 cm over nivået de nederste veggstokkene ligger på. Med mindre det har vært gulv høyere opp i bygningen, kan dette vanskelig tolkes som en vegg.

Mystiske stokker midt i huset. Målestokken er 1 m lang, med den røde enden pekende mot nord.

Stokkene inni bygningen kan være et underlag for et gulv høyere opp. Dette er ikke en vanlig byggemåte for gulv i middelalderhus, men om det stemmer, har gulvet ligget over de veggene vi har funnet. Det er nemlig ikke påvist noe tydelig gulvlag inni bygningen der man kunne regne med å påtreffe et eventuelt jordgulv. Det er heller ikke spor av ildsted eller døråpning, noe som enten betyr at disse og gulvet har ligget høyere, eller at bygningen ikke har hatt ildsted og vanlig dør på bakkeplan.

Bygninger uten ildsted er ikke uvanlige, men de er ikke boliger. Mangelen på dør er vanskeligere å forklare. Man kunne eventuelt tenke seg en løsning med døren plassert høyere på veggen enn normalt. I så fall må man ha hatt en slags trapp, liten låvebru eller lignende, som ledet opp til inngangen. Dette ville for så vidt rime med en form for lagerbygning hvor man er interessert i å gjøre tilgangen vanskeligere for forskjellige dyr, men igjen er det en byggemåte vi ikke har sett før i våre utgravningsområder.

Alternativt utgjør veggene et kjellerrom, eller kanskje mer sannsynlig en form for fundamentering. Vanligvis brukte man nedgravde stabber under veggene der det var nødvendig å fundamentere. Disse stod spredt eller tettstilt under alle de nederste veggstokkene, eventuelt bare under noen av veggene eller under hjørnene. En mulig indikasjon på at trestokkene vi har avdekket er et laftet fundament er at det under nordveggen ved nordvestre hjørne ligger en stokk på rundt en meter, som nederste stokk i vestveggen ser ut til å være laftet direkte på. Forklaringen på denne byggemåten er trolig at grunnforholdene har vært fuktigere og mykere her enn høyere i terrenget mot øst i middelalderbyen, slik at stabber ikke ville være tilstrekkelig stabile og gulvet måtte heves enda høyere enn vanlig. Et slikt laftet fundament trenger ikke være gravd noe særlig ned, det kan ha vært fylt opp med masser inni og rundt for å komme langt nok opp fra grunnvannet. Høyere gulv og utfylling av terrenget kan begge deler være tiltak for å holde føttene og bygningen noenlunde tørre. I middelalderen var det relative havnivået to til tre meter høyere enn i dag, og grunnvannsstanden må derfor også ha vært høyere uten at vi har noen presist tall på dette.

På østsiden av bygningen har vi avdekket en stabberekke helt inntil det nordøstre hjørnet, og på denne ligger det rester av en stokk. Denne ser ut til å være en fortsettelse av øverste stokk i nordveggen på bygningen. Hvis bygningen har hatt en fortsettelse mot øst er det vanskelig å forklare hvorfor den er fundamentert på to forskjellige måter, og hvorfor den laftede østveggen ikke bare kunne være plassert en eller to meter lengre øst. Det er meget mulig at situasjonen representerer en påbygningen eller endring av en allerede stående bygning. En annen indikasjon på at dette er den store forskjellen mellom de øverste og de nederste veggstokkene i konstruksjonen. Disse er av svært forskellige dimensjoner (se bildet øverst i innlegget). Dessverre er området rett utenfor bygningens sørøstre hjørne ødelagt, så det vil ikke være mulig å undersøke om det har vært en lignende situasjon.

Stabberekke ved nordøstre hjørne, med moderne ødeleggelser foran og på begge sider.

Bygningene her nede mellom bryggene og den eldre bykjernen kan altså ha vært bygget på for oss ukjente måter, på grunn av funksjonen, på grunn av grunnforholdene eller på grunn av en hittil udokumentert utvikling i byggeskikken i løpet av middelalderen. Landhevingen har nemlig gjort at dette området antagelig først ble mulig å bygge på etter at byen var godt etablert i området rundt Kanslergata og Oslogate. Videre undersøkelser vil gi flere svar på spørsmål om byggemåte, datering og hva slags miljø som har vært rundt bygningen. Hvorvidt vi kan si noe sikkert om bygningens funksjon vil vi måtte vurdere når all dokumentasjon er sammenstilt, men undersøkelsen av resten av det nærliggende området vil trolig bidra til å kunne tolke bruken av den aktuelle bygningen og ikke minst arealet rundt den i denne forholdsvis ukjente overgangssonen mellom by og havn.

Skrevet av feltleder Erlend Nordlie

Like før arbeidsdagens slutt, dukket det i dag opp en nydelig utskåret trefigurin, kun 10 cm høy. Arkeolog Maria Svendsen på Follobaneprosjektet er finneren, og da hun viste den fram, trodde vi ikke våre egne øyne. Detaljgraden i utskjæringene er utrolig høy, noe som gjør ansiktet svært uttrykksfullt. Vi tror det er en spillebrikke, men så langt har vi ikke funnet noen paralleller, hverken i norsk eller utenlandsk materiale. Ta gjerne kontakt med NIKU hvis du har sett noe lignende! Bruk kommentarfeltet under eller send en e-post til prosjektleder Egil Lindhart Bauer (se http://www.niku.no for kontaktinformasjon).

Rynkene i panna, den markerte neseryggen og ikke minst det brede gliset med de nærmest flagrende leppene gjør ansiktet svært levende og uttrykksfullt.

Trefigurinen lå i et kulturlag med mye møkk, tolket som del av et område brukt som innhegning for dyr. Det er en stor mengde andre funn fra laget, blant annet deler av lærsko, fragmenter av baksteheller og keramikkskår. Funnmaterialet så langt tyder på en datering av laget til 1200-tallet, men vi synes umiddelbart at trefigurinen ser noe yngre ut – kanskje 14-1500-talls. For å finne ut av dette, blir vi nødt til å lete fram paralleller i inn- eller utland, enten i form av figuriner eller illustrasjoner.

Figurinen har en hette som går helt rundt ansiktet, fra over panna til under haka. Det ser også ut til at en snor fester en slags hodepynt til toppen av hodet. Figurinen er 10 cm høy fra bunnen av sokkelen til toppen av hodepynten.

Dersom sokkelen hadde hatt motsatt orientering, ville en tolkning som flaskestopper ha vært mulig, men det er nok heller en spillebrikke. Det var et flott funn å avslutte en spennende utgravningsuke på Follobaneprosjektet med! Nå gleder vi oss til å finne ut mer om figurinen og dens opprinnelsessted og -tid.

Prosjektleder Egil Lindhart Bauer

16-kanals georadar Foto: NIKU

1-kanals georadar. Foto: NIKU

Endelig er den her: NIKUs første motoriserte georadar beregnet på storskala geofysiske undersøkelser. Det nyinnkjøpte georadarsystemet skal brukes til arkeologiske registreringer, og siden systemet er motorisert kan vi nå undersøke store arealer på langt kortere tid enn tidligere.

De siste 5 årene har arkeologer ved NIKU anvendt geofysikk i forbindelse med arkeologiske undersøkelser. Det har da blitt brukt såkalte enkeltkanalsystemer, det vil si en enkelt radarantenne montert på en vogn som trilles over undersøkelsesområdet. Disse egner seg svært godt til undersøkelser av mindre arealer og områder som er utilgjengelige for kjøretøy, men vi ser et økende behov for å kunne undersøke større arealer på en mer effektiv måte. Det fine med enkeltkanalsystemet er at det er enkelt både å transportere, montere og i bruk. Denne «vesle georadaren» gir gode resultater, men dekker ikke mer enn ca. 1-2 mål per dag, avhengig av undersøkelsesområdenes beskaffenhet.

Med det nye motoriserte systemet kan man kombinere høy oppløsning og effektivitet i felt. Systemet inkluderer maskinstyring ved hjelp av satellittnavigasjon GPS (med centimeter-nøyaktighet), og på en skjerm inne i førerhuset oppdateres føreren om datainnhentingen i sann tid. Med dette systemet kan vi dekke i overkant av 50 mål i løpet av en dag. Det vil si at vi, under de samme forholdene, er inntil 25 ganger mer effektive i felt enn med de tidligere enkeltkanalsystemene.

Selve radarantennene og komponentene i antenneboksen er produsert av MALÅ GeoScience Sverige. Det samlede systemet er imidlertid utviklet i Østerrike av verdensledende eksperter fra forskningsprosjektet LBI ArchPro (The Ludwig Boltzmann Institute for Archaeological Prospection and Virtual Archaeology), og bygger på flere tiårs erfaring og kunnskap innen dette fagfeltet. NIKU har vært deltager i dette prosjektet siden starten i 2010. Det er utviklet spesialprogramvare som lar oss prosessere store mengder data i løpet av kort tid, noe som tidligere ikke lot seg gjøre. Dette gir oss muligheten til å prosessere datasettene med ulike parametere slik at vi med enkelthet kan velge ut de datasettene som gir best resultater, dette uten at det går ut over effektiviteten ved de ulike prosjektene. Det er også utviklet kreative programvareløsninger for mer effektiv visualisering av datasettene, slik at tolkningen av datasettene går raskere uten at det går på bekostning av kvalitet.

Den siste uka har det vært gjennomført geofysiske undersøkelser ved herregården Hovinsholm på Helgøya i Mjøsa. Målet med undersøkelsen var å kartlegge hageområdene rundt hovedbygningen. Dette for å påvise eventuelle spor etter tidligere hageanlegg. Det ble også søkt etter eventuelt restene etter en middelalderkirke med tilhørende kirkegård. Prosjektet er gjennomført for Riksantikvaren og Hedmark fylkeskommune.

Vår nye georadar på herregården Hovinsholm på Helgøya i Mjøsa, Foto: Lars Gustavsen, NIKU

Vi har også brukt de samme instrumentene på områder rundt Bygdøy skole i forbindelse med et prosjekt i regi av Plan og Bygningsetaten, Oslo kommune og Byantikvaren i Oslo. Målet med undersøkelsene er å vurdere hvorvidt geofysiske undersøkelsesmetoder kan brukes for å påvise arkeologiske strukturer i bakken i tettbygde strøk, hagemiljøer og andre bylignende miljøer. I dette siste prosjektet har vi både benyttet oss av en enkeltkanals georadarantenne for å dekke de minste områdene, men også testet det nyinnkjøpte motorisert systemet «den store maskinen».

Bygdøy Skole Foto: Lars Gustavsen, NIKU

Det blir nå utrolig spennende å teste systemet mot tradisjonelle arkeologiske registreringsmetoder rundt om i landet. Foreløpig er dette et forskningsprosjekt, men vi spår at dette blir e nviktig del av den arkeologiske verktøykassa.

NIKUs satsing på dette feltet er i nært samarbeid med LBI-ArchPro. Våre samarbeidspartnere i dette prosjektet. 

Saken på NIKUs nettsider

Les også

Under opprensing for nye utgravninger på nordsiden av Bispegata i Oslo kom det en underlig liten jerngjenstand ut av profilveggen. Vi hadde akkurat identifisert flere lag fulle av teglstein, leire og mørtel, som vi antar stammer fra rivning av bygninger i etterreformatorisk tid – kanskje i forbindelse med flyttingen av byen fra Oslo til Christiania etter bybrannen i år 1624. Gjenstanden ble funnet i masser som lå under disse rivningslagene, trolig fra 1500-tallet eller tidligere. Førsteinntrykket var at det var et fragment av en salgs hasp eller krok, men den merkelige «finnen» på undersiden stemte dårlig med dette.

Årelatingsbilen, slik den ser ut etter ca. 500 år i jorda.

Litt rask research avslørte en overraskende løsning: Dette er en årelatingsbile (engelsk fleam, av gresk flebo-tom, åreskjærer) – et instrument brukt til å hugge et kontrollert hull i en blodåre. Blodtapping/årelating ble brukt allerede i oldtidens Egypt som botemiddel for omtrent alle tenkelige plager, og ofte kunne skremmende store mengder blod bli tappet i løpet av en behandlingsperiode. Med unntak av enkelte, spesifikke lidelser, er det i dag klart at årelating (ikke overraskende) vanligvis er skadelig for pasienten. I middelalder-Oslo var årelating et godkjent håndverk, og det var sannsynligvis bartskjæreren som utførte dette. Yrkesbeskrivelsen virker noe spesiell i dagens samfunn; klipp og stell av hår og skjegg, sårbehandling og årelating. 

Årelatingsbilen vi har funnet er identisk til et eksemplar som ble funnet under utgravinger i Gamlebyen på 70-tallet, datert til andre halvdel av 1400-tallet eller sent 1500-tall. Dette stemmer bra med våre vurderinger av alderen på kulturlaget hvor gjenstanden ble funnet. Denne typen årelatingsbile ble mest brukt på dyr, hvor det lille «øksebladet» ble plassert over en blodåre og rappet inn med en liten treklubbe. Eksemplaret vårt er imidlertid lite nok til også å være brukt på mennesker.

Årelatingsbilen er identisk med G7906, funnet under utgravinger i Gamlebyen på 1970-tallet (Mindets tomt/Søndre felt).

Slike biler er uhyre sjeldne funn i arkeologien: med unntak av i klostre er det bare funnet en håndfull i hele Norden. Så vidt vi vet, er vårt eksemplar det andre sikre eksemplaret av en slik gjenstand i Norge. Funnstedet var nær Bispeborgen, og dette lover godt for de videre utgravningene på Follobaneprosjektet utover sommeren og høsten.

Skrevet av Håvard Hegdal

Kart som viser undersøkelsens beliggenhet i Trondheim og inngrepene i gateløpet.

I løpet av helgen 10-12 juli gjennomførte Trondheim Kommune en rekke gravearbeider i nordre del av Munkegata. Det ble gravd for oppsetting av nye gatelys, sanntidssystem for busstrafikken og fremføring av fjernvarme. Som vanlig når det graves i bygrunnen ble arbeidene overvåket av arkeologer fra NIKU. Munkegata ble lagt ut som følge av Cicignons omregulering av byen etter bybrannen i 1681. Dette har ført til at det som før 1681 var byens åkre og utkantområde har blitt liggende under gateløpet. Fra skriftlige kilder og de tidligste kartene over Trondheim vet vi at området Munkegata går igjennom lå i utkanten av byen og var områdene borgerne hadde sine åkre, hager og løkker. Den nordre delen av Munkegata var før bybrannen i 1681 Oluf Christopheresn Tønders løkke, tidligere pa 1600-tallet hadde den tilhørt sogneprest Jørgen Schjeldrup. Det at de har blitt liggende under gaten har gjort at de ikke har blitt forstyrret av utbygging i like stor grad som resten av bygrunnen hvor det er gravd for kjellere under mange hus. Dette er det samme situasjonen som man har på Torvet hvor deler av den senmiddelalderske og etterreformatoriske byen har blitt forseglet og beskyttet av å bli liggende under den offentlige plassen.

Munkegata med stiftsgården fra ca 1880-1890.

Munkegata under oppgravingen av kabelgrøften. Bildet er tatt fra omtrent samme sted som bildet fra 1880-1890

Langs hele grøftens lengde så man rester av den eldste Munkegata. Den eldste gaten hadde ikke noe form for dekke og gateløpet fremstår som lag med kompakt hardstampet grå sand med mye fragmenter av keramikk. I den nordlige delen av Munkegata gikk grøften gjennom tykke lag av mørk brun sand med mye rester av organiske materiale, bein og keramikk. Keramikken ser ut til å stamme fra 1500- og 1600-tallet. Dette passer bra med at det kan være avfall som er dumpet på marken for å forbedre jordsmonnet.

Lenger sør i grøften kom man ned til den sterile undergrunnen. I Trondheim er den sterile undergrunnen elveavsatt sand og grus som har blitt liggende igjen etter hvert som Nidelven har buktet seg gjennom området.

Plogspor under dyrkingslaget nord i Munkegata.

Staurhull og eldre grøft under dyrkningslaget i Munkegata.

Sanden er lys gul og slik blir spor etter menneskelig aktivitet som har blandet sanden med kull og annet avfall lett synlig når man renser opp overflaten. Et par steder gikk undergrunnen såpass høyt at vi kunne rense opp bunnen på grøfta og se etter strukturer som var gravd ned i den. I tillegg til nyere og eldre grøfter dukket det opp en del staurhull og plogspor som nok stammer fra tiden før 1681. Prøver fra enkelte av disse vil bli sendt inn til datering.

Det er ikke kjent noe middelaldersk bebyggelse i området ved Munkegata, men i forbindelse med graving for fjernvarme i Fjordgata like nord for Munkegata ble det funnet flere bebyggelsesrester som kan tyde på en viss bebyggelse i området i senmiddelalderen. Det ble også funnet områder med bevarte åkerlag eller dyrkingslag som ble datert til tidlig middelalder.

Både i Olav Tryggvasons gate og i Munkegata sør for Dronningens gate er det påvist spor etter jordbruk og bosettning fra tidlig middelalder. I området ved Torvet er det funnet flere spor etter forhistorisk aktivitet og det er ikke umulig at bruken av nordre del av Munkegata går tilbake til vikingetiden. Det blir slik spennende å se hvilke dateringer sporene etter dyrkingen i området får!

Gaten under gjenfylling av grøftene. I bakgrunnen Torget med statuen av Olav Ttryggvason og Nidarosdomen i enden av Munkegata.

NIKU og Slottsfjellsmuseet presenterer funn fra utgravningen på Anders Madsens gate

Utgravningen på Anders Madsens gate fortsetter, og interessante funn fra både nær og fjern fortid dukker opp. Når vi graver er det alltid mange som lurer på om det vil være mulig å få se på funnene vi gjør, og vi har alltid drømt om å kunne gjøre en fortløpende utstilling av noen av funnene våre. NIKU er så heldige at vi har et godt samarbeid med vårt lokale museum, så nå har drømmen endelig blitt virkelighet. Slottsfjellsmuseet har stilt et monter til disposisjon, og her vil det bli skiftende utstilling av funn fra utgravningen.

Anne Arveschoug sørger for at utstillingen holder den samme høye standarden som resten av Slottsfjellsmuseets utstillinger.

Monteret er en del av Slottsfjellsmuseets barnesatsing, og inneholder alltid spennende, rare og mystiske ting. Disse inngår i en museumsquiz, som stadig fornyes. Det som er ekstra fint med dette monteret er at det står midt i museets flotte glasshall, og er dermed den utstillingen alle som kommer innom museet ser. Alle besøkende, både voksne og barn, kan få utlevert quizen ved å henvende seg i billettluka.

Her er det mye forskjellig; krittpipe, symaskin, bakstehelle, kniv, bryne, keramikk, dyretenner og glassflasker

Denne uken presenteres en håndfull funn fra den første delen av utgravningen på Anders Madsens gate. Dette er en blanding av relativt moderne gjenstander som ble funnet i lagene over middelalderlagene, og gjenstander fra middelalder funnet ved opprensing av de øverste delene av middelalderlagene. Vi håper at denne blandingen av funn fra flere perioder setter fantasien på gli hos de besøkende. Noen gjenstander kjenner vi igjen fra vår egen tid, men de er likevel blitt rare og fremmede av å ha ligget så lenge i jorden. Andre gjenstander er svært gamle, men likevel kan vi kjenne igjen hva de har vært brukt til. Kanskje er det også ting som er skumle, ekle eller vakre?

Tenner fra tre ulike typer dyr – barnas oppgave er å koble rett dyrenavn til riktige tenner

Tre typer keramikk – hvilke er eldst, og yngst?

Mon tro hva det kan ha vært på flaskene?

Slottsfjellsmuseet og NIKU har laget klar dette funnmonteret med tanke på at skolens høstferie er neste uke her i Tønsberg. Da venter museet mange barnefamilier på besøk. Vi håper at dette blir en suksess for både store og små.

Haakon Livland fra Slottsfjellsmuseet bekrefter at det er et helt og fint Eidsborgbryne vi har funnet. Anne Arveschoug gjør notater til museumsquiz.

Anne og Haakon fra Slottsfjellsmuseet studerer ivrig en toøring.

Glasset er på plass – og vi beundrer resultatet. Slottsfjellsmuseets Anne Arveschoug og Haakon Livland.

Planen er at monteret skal oppdateres med nye funn om noen uker. Da blir fokuset på de rene middelalderfunnene.

Monteret har en sentral plassering midt i Slottsfjellsmuseets glasshall. Her passerer folk på vei opp til Slottsfjellet, og alle besøkende til museet kommer denne vei.

Etter bybrannen i 1681 og innføringen av Cicignons  nye byplan har Torvet vært en åpen offentlig plass i hjertet av Trondheim. Men hvordan har denne plassen blitt brukt opp igjennom tidene, hvordan så det ut, hvordan var det å gå over Torvet, hvem brukte området og ikke minst hvordan luktet det?

På utgravingen på Torvet har vi hittil gravd oss gjennom mesteparten av lagene som utgjør den siste bruksfasen av området, perioden etter 1681 og etableringen av Torvet. Altså perioden hvor området har var vært lagt ut som en offentlig plass.

Forrige uke og denne uken har vi avdekket det som virker å være restene av den eldste overflaten på Torvet og Kongens gate som krysser Torvet. Dette ser ut til å ha bestått av ett grovt dekke av stein i variende størrelse opp til knyttneve størrelse. Dekket ser ikke ut til å ha blitt lagt, men bærer mer preg av å være en overflate som har blitt tråkket og kjørt på. Steinen i laget ser ut til å være elve- eller strandgrus ettersom steinene er vannrullet. Det er ikke noe innslag av skjell i grusen, så grusen er mest sannsynlig hentet fra elven. Steinene er dekket av ett fint lag av silt, og liggende på og mellom steinene i dekket er det enkelte keramikkbiter. Alle keramikkbitene er små fragmenter og det er slik sannsynlig at de er rester av keramikk som har blitt tråkket på og sparket utover.

Liggende direkte over dette dekket ligger det et lag av nesten ren grå sand. Sanden inneholder få funn, men enkelte jernfragmenter, beinbiter, krittpiper, glass- og keramikkskår dukker opp. Materialet fra sanden stammer fra 1600-tallet og opp mot slutten av 1700-tallet.

Nebb fra fugleskjelett

Innad i sanden har det dukket det opp flere flekker og lag med mørkere organisk masse med mye funn, spesielt har det vært mye dyrebein og østerskall. Det er derfor åpenbart at disse lagene bestod av søppel som var spredd utover på Torvet. Keramikken i disse lagene var hovedsakelig i bruk i perioden 1700-1800. Dette tyder på at man i disse hundre årene ikke har hatt en skikkelig dekke på Torvet, og at man heller har lagt over nye sandlag når det har blitt for ille og mye søppel på Torvet. Enkelte av beinstykkene er store bein som kjever og lårbein så det er ikke bare små beinstykker som er dumpet. To skjeletter av høner ser ut til å være kastet på Torvet som kadaver for så å ligge der å råtne. Klagene fra 1700-tallet om at det var umulig å krysse Torvet på grunn av all søpla som var kastet utover ser altså ut til å være basert på virkeligheten.

I sandlagene har vi avdekket relativt store mengder keramikk og dyrebein, men det har også dukket opp andre funn som kan være mistet og trampet ned i sanden. Disse funnene består for det meste av småting som har vært en del av frisyren eller klærne. Knapper, knappenåler og småmynt utgjør den største funngruppen foruten de ubestemmelige jernbitene som nok har kommet dit med søpla. Men det har også dukket opp enkelte gjenstander som sakser, gafler, klinkekuler og blyplomber. Den siste og kanskje mest interessante hele gjenstanden fra gravingen er en papilott i pipeleire. Papilotter av denne typen var særlig i bruk på 1600-1700-tallet og ble brukt for å krølle håret til de ekstravagante frisyrene som var på moten i denne perioden.

Mye av keramikken som dukker opp er lokalprodusert, men det dukker også opp mer eksotiske varer. Foruten tysk, engelsk og nederlandsk produsert keramikk, finner vi også enkelte biter med keramikk fra middelhavslandene. Flere skår av italienske fat og portugisiske oppbevaringskrukker, samt de mest eksotiske funnene hittil kinesisk og japansk porselen.

Brosteinsdekket fra 1884 detalj

Over sandlagene lå det ett tykt lag av settsand med ett fint lagt brosteinsdekke over. I dekket var det to pent lagte renner som gikk øst-vest ut mot Munkegaten, på bilder fra 1800-tallet ser vi at det er her hestedrosjene står. Rennesteinene kan sånn sett være lagt for å kunne kvitte seg med hestemøkka.

Brosteinsdekket fra 1884

Vi var lenge usikre på når dekket var lagt, det ble foreslått at det kunne være lagt i forbindelse med kroningen av kong Oscar II i 1870. To mynter preget for kong Oscar II som ble funnet i lagene under brosteinsdekket bekreftet at dette ikke kunne være tilfelle. Et besøk på biblioteket og de kommunale forhandlingene gjorde det klart at kommunen i 1884 bekostet legging av brostein på den nordøstre kvadranten til en utgift av 6200 kroner. Etter dette virker brosteinen å ha blitt liggende frem til etableringen av soluret i 1930. Mellom brosteinene ble det funnet tre mynter, to fra tidlig 1900-tall og en fra slutten av 1800-tallet, den yngste av myntene var fra 1914 så brosteinen må ha vært synlig da. Når brosteinsdekket tilslutt ble tildekket ble det først lagt betong i søkkene i dekket før man la et dekke av grus og tilslutt la asfalt. Etter 1930 har store deler av de eldre lagene på Torvet ligget hermetisk lukket med unntak av en renovering av asfalten, gateløpet i Kongens gate og soluret dette gjør at vi har relativt store områder med eldre lag igjen å grave. Så følg med fremover mens vi graver oss ned i perioden fra før 1681!

Under fjorårets utgravning av Nikolaikirkens kirkegård i Gamlebyen i Oslo ble det, blant de mer enn hundre gravene, funnet et kranium av en eldre kvinne (60+ år) med flere påførte skader. Kraniet lå ikke som del av et intakt skjelett, men lå i stedet i en grop hvor knokler fra flere individer var deponert. I dagene framover vil resten av disse beina bli gjennomgått for å se om noen av dem tilhører den samme kvinnen som kraniet stammer fra. Forhåpentligvis får vi dermed mer informasjon om henne og det livet hun levde – kanskje også mer informasjon om hvordan hun døde. Det er imidlertid ingen tvil om at hun led en grusom død, men hvorfor en eldre kvinne måtte dø så brutalt kan det kun spekuleres i. Var hun et offer i borgerkrigene på 1100- og 1200-tallet; ble hun henrettet; var hun utsatt for vold i en nær relasjon; eller var hun rett og slett på feil sted til feil tid?

Figur 1: kraniet sett forfra og ovenfra med to skader synlig: den største av de to frakturer er antakeligvis påført etter at døden inntraff, og den minste frakturen kan ha skjedd like før eller idet døden inntraff.

Som figur 1 illustrerer, er det to frakturer i pannen på kraniet. Den største av de to skadene er med stor sannsynlighet inntruffet etter døden inntraff (postmortem), og kan ha skjedd da kraniet ble gravd opp i forbindelse med en senere gravlegging på kirkegården mens den fremdeles var i bruk i middelalderen. Den minste frakturen måler 5,62×4,7 mm og har ikke brutt gjennom pannebeinet. Det kan se ut som om denne skaden har skjedd rett før eller idet døden inntraff (perimortem). Skaden har trolig skjedd med en gjenstand, kanskje et slagvåpen, men av uviss type.

Kraniet viser to andre skader/frakturer påført henholdsvis på toppen av kraniet og på bakhodet. Frakturen på toppen av kraniet (øverst på figur 2) er sirkulær og måler 11,76 mm i diameter. Den ser ut som en skade etter et stikk eller slag med en gjenstand eller våpen med spiss ende, kanskje en dolk eller en stridshammer.

Figur 2: Kraniet sett bakfra med to frakturer: på toppen av kraniet (øverst på bildet) og på bakhodet (nederst på bildet).

Frakturen på bakhodet har et mer avlangt snitt og måler 11,76×6,97 mm. Det er vanskelig å si hva slags gjenstand/våpen som kan ha forårsaket det, men skaden har uten tvil vært dødelig.

På undersiden av kraniet er det et kutt som går fra øre til øre (figur 3), og retningen på kuttet ser ut til å ha kommet bakfra. I og med at den øverste halsvirvelen ikke er tilgjengelig er det vanskelig å si det følgende med sikkerhet, men det er mulig at kvinnen – i tillegg til å ha blitt påført de andre brutale skadene – har blitt halshugd. Vi må sammenligne skaden med bekreftede halshugginger fra andre arkeologiske utgravninger før det kan konkluderes, men muligheten utelukkes ikke. I forbindelse med at hypotesen om halshugging ble fremsatt har vi også diskutert muligheten for at skaden på toppen av kraniet kan være fra at hodet ble satt på en påle eller et spyd etter den eventuelle halshuggingen.

Figur 3: Kutt på undersiden av kraniet – mulig halshugging.

Uansett hvilken skade hun døde av og hva som skjedde med henne etter at hun ble drept, led denne kvinnen en brutal død. Under utgravning av kirkegården tilhørende Clemenskirken, som ligger bare noen titalls meter fra der hvor Nikolaikirken lå, er det blant annet funnet et skjelett fra en kvinne med skader i kraniet som kan ha blitt påført med morgenstjerne – en slegge med pigghode. Kvinner ble altså på ingen måte skånet i voldelige episoder i middelalderens Oslo.

Skrevet av osteoarkeolog Anne Østergaard Jensen

«Finner du no’ gull?» De fleste arkeologer har fått dette spørsmålet. Og nei, stort sett finner ikke arkeologer gull, men feltarkeolog Line Hovd på Folloneprosjektet gjorde nylig det!

23 karat gull, blomsterdekor på ringskinnen og cabosjongslepen sten – trolig granat.

Det pågår for tiden utgravninger mellom fundamentsmurene til bygningen kalt Borgen, som ble revet sommeren 2013, og det var her ringen ble funnet. Den lå under en meter tykke kulturlag med store mengder dyremøkk, men få bygingsrester, så området er foreløpig tolket som en dyreinnhegning. Her har ringen ligget de siste 700-800 år.

Ringen er av gull og har innfattet en lyserød cabosjongslepet sten. NIKU-konservator Susanne Kaun har gjennomført en XRF-skann av ringen og stenen. Denne type undersøkelse detekterer hvilke grunnstoffer som er til stede og i hvilken mengde. Ringen består av hele 87 % gull, noe som tilsvarer 23 karat. Rent gull er 24 karat, og til sammenligning er det oftest 14 karat gull i en vanlig, moderne giftering. Målingen fra stenen viste en rekke grunnstoffer, blant annet jern, silisium og aluminium, samt noe kalsium, mangan og trolig litt krom. Sammensetningen av grunnstoffer indikerer at stenen er en granat – kanskje en såkalt almandin. Denne type granat forekommer i Norge, blant annet på Nesodden.

Feltarkeolog Line Hovd viser fram ringen og stedet hun fant den. NRK Østlandssendingen fanger øyeblikket på film.

Det er mulig at noen av de detekterte grunnstoffene kommer fra en metallfolie lagt på undersiden av stenen. Denne metoden for å manipulere utseendet på edelsteiner (eller glass) forekom i middelalderen. Alternativt kunne bunnen av kasseinnfatningen bli pusset, slik at metallet skulle skinne sterkere gjennom edelstenen. I middelalderen hadde man ingen mulighet til å identifisere smykkestener på bakgrunn av kjemisk sammensetning. Granater, rubiner og andre rødfargete stener ble kalt karfunkler, og de ble tildelt magiske egenskaper.

Ringskinnen på begge sider av stenen er dekorert med et blomstermotiv: en firbladet rosett og fire tynne blader. Inni kronbladene er det ørsmå linjer risset inn – nesten ikke synlig for det blotte øye. Ifølge Marianne Vedeler ved Kulturhistorisk museum peker kombinasjonen av stenens slip, fatning og dekorelementene mot en datering til 12-1300-tallet. Den firbladete rosetten er et vanlig dekorelement på ringskinner fra denne perioden, og det finnes lignende elementer på ringer funnet i flere deler av landet. Den arkeologiske konteksten, med de øvrige gjenstandsfunn (blant annet lærsko og keramikk), underbygger dateringen til 12-1300-tallet.

Stenen er trolig en granat, kanskje almandin – en edelsten som forekommer flere steder i Norge. Vi har lagt merke til at fargen på stenen varierer avhengig av lys og vinkel, fra brunoransje, via rød til rosa og nærmest fiolett. Denne variasjonen kan tyde på at bunnen av kassefatningen er dekket av en metallfolie.

Å finne en gullring fra middelalderen tilhører sjeldenhetene. Kun 20 middelalderringer er kjent fra Oslo, og selv på landsbasis er antallet ringer kun drøyt 100. 13 av de 20 Oslo-ringene er av gull, og kun ni av ringene er bevart med sten.

Vi har spekulert i hvem som kan ha eid en slik ring. Selv om ringen er liten betyr ikke det nødvendigvis at det er en damering. Velstående middelaldermennesker kunne gjerne bruke ringer på alle fingrene, også lillefingeren. Og både menn og kvinner brukte ringer. Undersiden av ringen kan gi oss et lite hint om hvem eieren var: vi ser nemlig spor av det som kan være et dextrarum iunctio-motiv: altså to høyrehender som griper om hverandre (se bilde under). Dette kan symbolisere en inngått pakt eller avtale, og motivet går igjen i flere middelalderringer. Det kan for eksempel symbolisere en forlovelse. Kanskje denne ringen er en forlovelsesring? Dextratum iuncito-motivet kan gjerne være stilisert, noe som kan være tilfelle på vår ring. Videre er utformingen av motivet i det myke gullet tilnærmet hvisket ut – trolig gjennom mange års bruk. Dette indikerer i det minste at avtalen ble holdt!

På undersiden av ringen er det vi tolker som et nesten borthvisket dextrarum iunctio-motiv: to høyrehender som møtes i et håndslag.

Tusen takk til KHMs Marianne Vedeler og gullsmed Hans-Gerhard Loos hos Esaias Solberg A/S for innspill vedrørende ring og sten. I artikkelen Fra troskap til svindel – fingerringer og smykkesteiner fra middelalderens Oslo (under trykking), ser Marianne Vedeler og Hartmut Kutzke på ringers og edelesteners tillagte egenskaper. Her diskuteres også hvordan utseendet på glass eller edelstener kunne endres av datidens gullsmeder.

Her er en oversikt over mediedekningen gullringen fra Follobaneprosjektet har fått:

Dagsrevyen 12. oktober kl. 19:28:

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19101215/12-10-2015#t=28m19s

NRK Østlandssendingen radio:

https://radio.nrk.no/direkte/p1_oslo_akershus#start=07:09:08

NRK Østlandssendingen nettsak:

http://www.nrk.no/ostlandssendingen/fant-700-ar-gammel-ring-i-gjorma-1.12594662

For smykkeinteresserte anbefales utstillingen «Ta det peronsonlig» på Kulturhistorisk museum i Frederiks gate 2. Der kan man se et utvalg av de andre middelalderringene i museets samlinger:

http://www.khm.uio.no/forskning/prosjekter/ta-det-personlig/index.html

Skrevet av prosjektleder Egil Lindhart Bauer

Litteratur:

Almandin. (2012, 9. november). I Store norske leksikon. Hentet 15. oktober 2015 fra https://snl.no/almandin.

Karfunkel. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 12. oktober 2015 fra https://snl.no/karfunkel.

Vedeler, Marianne og Hartmut Kutzke: Fra troskap til svindel – fingerringer og smykkesteiner fra middelalderens Oslo. Artikkel under trykking.

Utgravningene på Follobaneprosjektet har avdekket flere bygninger. En av dem ligger rett ved avkjøringen fra Bispegata inn til nr. 16. Også i middelalderen gikk det en gate her, fra havna og opp til Bispeborgen. Denne ble kalt Bispeallmeningen og må ha vært en viktig del av infrastrukturen i middelalderbyen. Helt nøyaktig hvor Bispeallmenningen har gått så langt vest i byen vet vi foreløpig ikke, men det er mulig vi vil finne spor av den senere i utgravningen. Videre vest for bygningen vi undersøker nå har det ikke vært langt til bryggene, blant annet biskopens egen brygge ved enden av Bispeallmeningen. Biskopene i middelalderen hadde stor verdslig makt og var tungt involvert både i internasjonal handel og omfordeling av varer og verdier innenlands.

Et av spørsmålene vi jobber med i denne delen av utgravningen er hvordan byen har sett ut nede ved havna, altså mellom bryggene og den bedre kjente bygårdsbebyggelsen i øst. Av rene tilfeldigheter er denne delen av middelalderbyen lite undersøkt fra før. Utgravningen skal fortsette opptil 40 m vestover i retning bryggene, og vi regner med å finne flere bygninger her.

Huset under utgravning av NIKUs arkeologer – her representert ved Tharald Bull Strømnes (foran) og Per Christian Underhaug. Bildet er tatt mot sørøst. Skadene øst i nordveggen og midt på østveggen er et resultat av moderne grøftegraving.

Bygningen vi jobber med her kan høre til den bebyggelsen vi er på jakt etter. Den skiller seg tilsynelatende noe fra det som er den vanlige byggeskikken i de områdene som NIKUs arkeologer har undersøkt lenger øst i middelalderbyen, og det er foreløpig ikke mulig å si sikkert hva bygningen har vært brukt til. Basert på størrelse, form og funnmateriale, tenkte vi først at det var sannsynlig at det var et bolighus. Funnene i de øverste lagene inni og rett utenfor bygget var slike som man kan forvente å finne i bolighus, nemlig spinnehjul, synål og spillebrikke. Dessuten ble det funnet en pilegrimsampulle (en liten metallflaske til å henge på et kjede), men denne kommer vi tilbake til i et senere blogginnlegg.

I de dypere lagene har det imidlertid vært nærmest funntomt, og det har vist seg at de laftede veggene var bevart dypere enn vi først var klart over, slik at det nå er minst tre omfar bevart. De nederste stokkene ligger så langt ned at det er vanskelig å knytte gjenstandsfunnene til bruken av bygningen, hvis man skal anta at gulvnivået har ligget omtrent på høyde med de nederste stokkene i veggene, slik man vanligvis ser.

Videre finnes det et par stokker som deler huset i to midt på. Disse stokkene er laftet inn i veggen. I utgangspunktet ble dette tolket som en skillevegg, men ved videre utgraving viste det seg at det ikke var flere stokker lenger ned, slik at de to vi har blir hengende i luften minst 30 cm over nivået de nederste veggstokkene ligger på. Med mindre det har vært gulv høyere opp i bygningen, kan dette vanskelig tolkes som en vegg.

Mystiske stokker midt i huset. Målestokken er 1 m lang, med den røde enden pekende mot nord.

Stokkene inni bygningen kan være et underlag for et gulv høyere opp. Dette er ikke en vanlig byggemåte for gulv i middelalderhus, men om det stemmer, har gulvet ligget over de veggene vi har funnet. Det er nemlig ikke påvist noe tydelig gulvlag inni bygningen der man kunne regne med å påtreffe et eventuelt jordgulv. Det er heller ikke spor av ildsted eller døråpning, noe som enten betyr at disse og gulvet har ligget høyere, eller at bygningen ikke har hatt ildsted og vanlig dør på bakkeplan.

Bygninger uten ildsted er ikke uvanlige, men de er ikke boliger. Mangelen på dør er vanskeligere å forklare. Man kunne eventuelt tenke seg en løsning med døren plassert høyere på veggen enn normalt. I så fall må man ha hatt en slags trapp, liten låvebru eller lignende, som ledet opp til inngangen. Dette ville for så vidt rime med en form for lagerbygning hvor man er interessert i å gjøre tilgangen vanskeligere for forskjellige dyr, men igjen er det en byggemåte vi ikke har sett før i våre utgravningsområder.

Alternativt utgjør veggene et kjellerrom, eller kanskje mer sannsynlig en form for fundamentering. Vanligvis brukte man nedgravde stabber under veggene der det var nødvendig å fundamentere. Disse stod spredt eller tettstilt under alle de nederste veggstokkene, eventuelt bare under noen av veggene eller under hjørnene. En mulig indikasjon på at trestokkene vi har avdekket er et laftet fundament er at det under nordveggen ved nordvestre hjørne ligger en stokk på rundt en meter, som nederste stokk i vestveggen ser ut til å være laftet direkte på. Forklaringen på denne byggemåten er trolig at grunnforholdene har vært fuktigere og mykere her enn høyere i terrenget mot øst i middelalderbyen, slik at stabber ikke ville være tilstrekkelig stabile og gulvet måtte heves enda høyere enn vanlig. Et slikt laftet fundament trenger ikke være gravd noe særlig ned, det kan ha vært fylt opp med masser inni og rundt for å komme langt nok opp fra grunnvannet. Høyere gulv og utfylling av terrenget kan begge deler være tiltak for å holde føttene og bygningen noenlunde tørre. I middelalderen var det relative havnivået to til tre meter høyere enn i dag, og grunnvannsstanden må derfor også ha vært høyere uten at vi har noen presist tall på dette.

På østsiden av bygningen har vi avdekket en stabberekke helt inntil det nordøstre hjørnet, og på denne ligger det rester av en stokk. Denne ser ut til å være en fortsettelse av øverste stokk i nordveggen på bygningen. Hvis bygningen har hatt en fortsettelse mot øst er det vanskelig å forklare hvorfor den er fundamentert på to forskjellige måter, og hvorfor den laftede østveggen ikke bare kunne være plassert en eller to meter lengre øst. Det er meget mulig at situasjonen representerer en påbygningen eller endring av en allerede stående bygning. En annen indikasjon på at dette er den store forskjellen mellom de øverste og de nederste veggstokkene i konstruksjonen. Disse er av svært forskellige dimensjoner (se bildet øverst i innlegget). Dessverre er området rett utenfor bygningens sørøstre hjørne ødelagt, så det vil ikke være mulig å undersøke om det har vært en lignende situasjon.

Stabberekke ved nordøstre hjørne, med moderne ødeleggelser foran og på begge sider.

Bygningene her nede mellom bryggene og den eldre bykjernen kan altså ha vært bygget på for oss ukjente måter, på grunn av funksjonen, på grunn av grunnforholdene eller på grunn av en hittil udokumentert utvikling i byggeskikken i løpet av middelalderen. Landhevingen har nemlig gjort at dette området antagelig først ble mulig å bygge på etter at byen var godt etablert i området rundt Kanslergata og Oslogate. Videre undersøkelser vil gi flere svar på spørsmål om byggemåte, datering og hva slags miljø som har vært rundt bygningen. Hvorvidt vi kan si noe sikkert om bygningens funksjon vil vi måtte vurdere når all dokumentasjon er sammenstilt, men undersøkelsen av resten av det nærliggende området vil trolig bidra til å kunne tolke bruken av den aktuelle bygningen og ikke minst arealet rundt den i denne forholdsvis ukjente overgangssonen mellom by og havn.

Skrevet av feltleder Erlend Nordlie

Excavating in small trenches is often frustrating and fruitless. If you manage to find anything then you can guarantee that the stuff you find will throw up more questions than answers. Unlike on Time Team, these trenches usually can’t be moved, let alone extended to follow the archaeology.

Sometimes however, the trenches behave and you find that they’re not only in the right place but that the archaeology makes sense. This unusual occurrence happened in Gamlebyen last year during excavations conducted as part of the Follo Line Project (Follobaneprosjektet). The area in question was centred on the eastern side of the Klypen railway embankment, close to Saxegårdsgata 15.

The initial excavation uncovered a cemetery related to the church (see http://www.niku.no/no/arkeologi/utgravninger_og_funn/follobane-prosjektet/Over+100+graver+avdekket+ved+Nikolaikirkens+kirkeg%C3%A5rd+i+Oslo.9UFRzU2V.ips) . This in itself was very interesting, however it quickly became apparent that the burial ground had been cut into pre-existing buildings. Most of these buildings survived only as clay floors while some had traces of preserved timbers. One building, however, was very different from the others. The building appears to have been constructed on a mound which in turn was surrounded by posts (see figure 2 and overview in figure 1). One possible interpretation is that the postholes which lie around the mound are remnants of a defensive wall. This fits in well with the building’s elevated position both on the mound and in the landscape.

Figure 1: Plan of Kongsgården with possible defensive measures.

Figure 2: Plan of the excavated features.

The mound material was seen in the sections of two small trenches lying several meters apart. Without these trenches it would have been very easy to misinterpret the mound as just a series of disconnected layers. Once the presence of a mound was established it became easier to interpret which features were contemporary with this possible defensive structure. The result is the plan you see below. The original building consisted of a clay floor which was laid directly onto the mound. No other building remains survived, however it’s probable that any timber would have been removed and re-used elsewhere.

Ok, what is this building and why is it here? Well I don’t know, but I can make a good guess that it probably had something to do with Kongsgården which lay roughly 40 meters to the south-west of the area. Kongsgården was the king’s residence which was established in the middle of the 11^th-century and continued in use right up until the late medieval period. Østre strete was one two main thoroughfares leading through town to Kongsgården. It would therefore have been important that all traffic coming into and leaving Kongsgården could be controlled and monitored. The excavated building itself lay alongside Østre strete and would have been an imposing site for those approaching the defences. The building remains could have been part of an early warning system outside Kongsgården, comprising watchtowers and sentry posts.

What would strengthen this system would be if Østre strete was flanked by two such buildings. While there’s no evidence for another building, there is a natural place where one could stand, that is under Saxegården. Saxegården occupies an elevated position in the landscape which falls steeply in all directions away from Østre strete (see figure 3). In the medieval period the Alna river meandered around the back of this area. The river would have further enhanced the defences around Kongsgården. In addition to this, a 9.5 meter wide defensive ditch unearthed in 2014 may have protected the eastern wall of Kongsgården, forming part of a solidly defended stronghold.

Figure 3: Alna river and Saxegården, seen from the south-east. Oslo Museum (OB.F07053). Photo: Holland, Fritz Albrecht Grevelius.
http://www.oslobilder.no/OMU/OB.F07053

So there you have it: mounds, postholes and a floor – all found in a few small trenches. Put them together and you come up with a medieval defensive structure. Well not really. The stratigraphy stays the same but interpretation in the post-excavation phase can be very fluid. Don’t be surprised if next year the building is downgraded to a simple dwelling!

 Skrevet av feltleder Mick Derrick.

Ukas funn på Follobaneprosjektet i Middelalderbyen Oslo er en pil avdekket inne i en stor tønne. Tønna var gravd ned i leiregrunnen og har fungert som en cisterne rett vest for Bispegården i Oslo. Denne cisternen har vært del av et vannforsyningsanlegg i middelalderen. (Mer om dette vannforsyningsanlegget kommer i et senere blogginnlegg).

Funnstedet: i en tønne som inngår som en del av et vannforsyningsanlegg vest for den middelalderske bispegården i Oslo

Pilen har en lengde på 64,5 cm og diameteren på treverket varierer fra 8 mm til 17 mm. Foran har pilen en butt metallkappe. Dette kan tyde på at det er en jaktpil beregnet på småvilt som hare, ekorn, fugler etc. En slik butt spiss gjorde at dyret ble svimeslått eller drept uten at skinnet ble skadet. Vi tar gjerne imot innspill dersom noen kjenner til alternative bruksområder for slike piler.

http://britishlibrary.typepad.co.uk/digitisedmanuscripts/2012/04/bows-and-arrows.html

Det er vanskelig å si noe mer om hvordan spissen ser ut før pilen blir ordentlig undersøkt med røntgen og senere renset. Like bak spissen er pilen på sitt tykkeste. Dette har trolig å gjøre med pilens tyngdepunkt, og dermed stabilitet, på sin ferd gjennom lufta mot målet. Lengden på det tykkeste partiet måler ca. 6 cm. Deretter smalner pilens diameter til 10 mm, noe som forblir uforandret inntil de siste 10 cm av pilen, der den smalner ytterligere til 8 mm i diameter. Dette kan ha å gjøre med styringsfjærene som har vært montert her.

Ingen av fjærene er bevart, men det er tydelige spor i pilen etter den tynne tråden som er brukt for å feste disse. Sporene avtegner seg som tynne kutt med et par millimeters mellomrom. I området hvor styrefjærene har sittet ble det funnet rester av mose.

I bakenden av pilen er det et 3 mm dypt hakk til buestrengen. Pilen er dermed bevart i hele sin opprinnelige lengde. Dette indikerer at pilen har vært brukt sammen med en vanlig bue i stedet for en armbrøst der man sjelden brukte piler/bolter med lengde over 60 cm.

Spenn buen og fyr løs dersom du har innspill til funnet!

Skrevet av Øystein Dahle og Magnus Helstad

Siden katalogiseringen av tekstiler funnet i forbindelse med Follobaneutgravningen sammenfaller i tid med åpningen av Stoff og Stil i Storgata, vil det under gjøres et kortfattet forsøk på å si noe fornuftig om noen av de tekstilene som har blitt vasket frem fra de mørkebrune lagene fra 1200-tallets Oslo.

Husker du middelaldermannen fra Monty Pythons Holy Grail? Han som er kledt i skitne laser og sitter i grøfta og spiser gjørme? Tekstilfragmentene fra Gamlebyen i Oslo ser omtrent ut som klærne han har på seg. De er mørkebrune, til dels knapt sammenhengende, og dekket av åtte hundre år gammel møkk. Vi snakker ikke akkurat Stoff og Stil her. Det er så langt ikke avdekket et eneste helt plagg fra Follobaneprosjektet, noe som for så vidt ikke er uvanlig. Tekstiler fra middelalderen har en tendens til å ha blitt gjenbrukt og lappet på til de ikke lenger kunne brukes til noe annet enn å sause dem inn med tjære og bruke dem som tetningsmasse. Akkurat dette finnes det flere enn ett eksempel på blant tekstilmaterialet som nå katalogiseres på NIKU-kontoret i Storgata i Oslo.

Ull og gull

Men kikker man nærmere etter, kan man fort begynne å forestille seg middelalderen i en litt annen drakt. De bevarte tekstilene fra Gamlebyen er i hovedsak av ull. Kvalitetsmessig er det stor variasjon, og vitner om ulike bruksområder. Men de aller fineste stoffene består av tynn og tett spunnet tråd, hvor trådtettheten på renning og innslag er nesten den samme. Resultatet er et lett og fleksibelt stoff som antakelig har vært brukt til fine klær. Et av fragmentene som skiller seg ut kvalitetsmessig, er et tett spunnet og tett vevd rektangulært stykke treskaft med s- og z-spunnet tråd (figur 1). Rektangelet ser tilklippet ut, og biten er kanskje klippet ut av et stasplagg som ikke lenger kunne brukes. Dette tekstilfragmentet ble funnet i samme kontekst som en flatbanket gulltråd, og tegner opp bilde av en litt mer jålete figur enn mannen i Monty Pythons grøft. For ordens skyld vet vi ikke om det var samme person som eide både gull og ull.

Figur 1: Fin treskaft klippet i rektangel, antakelig som gjenbruksmateriale.

Figur 2: Bildet viser forskjellige aktiviteter i en skredders verksted. (Comte S. 1978: Everyday life in the middle ages, s. 50. Poligrafici Calderara S.p.A. Bologna)

Farge og mønster

Så, hva staset de seg opp med? I dag er fargen på de fleste fragmentene mørkebrun. I mange tilfeller har nok tøyene fra middelalderen vært ufarget, og fargeforskjellen kanskje kommet av at ulla har blitt fargesortert. Det man kan anta er at tekstilene fra utgravningen delvis har tatt farge av jordlaget det har ligget i, og at tekstilene opprinnelig kan ha vært litt friskere i uttrykket.  Det finnes eksempler på tekstiler hvor renningstråden og innslagstråden har forskjellig farge (mørk brun og rødbrun), og hvor dette fortsatt er synlig (figur 3). Uten kjemisk analyse kan vi ikke med sikkerhet si om noen av stoffene har vært farget.

Firskaft med rødlig farge.

Et interessant fragment med tydelig mønster er en treskaftet kypertavart med varierte diagonalvendinger (figur 4). Grunnbindingen er treskaft, som har fått rute- eller stripeeffekt uten bruk av farger, men ved at diagonallinjene gruppevis vender i rennings- og/eller innslagsretning.  Dette tekstilfragmentet kan med sin spesielle binding vise til profesjonelle verkstedsmiljøer, og er dermed en indikator på økende spesialisering innenfor tekstilhåndverket.

Treskaftet kypertavart med varierte diagonalvendinger. Stripe/rutemønsteret er faktisk enklere å se med det blotte øye enn i mikroskop.

Spinneretning, spinnetetthet, trådoppsett, trådtykkelse og trådtetthet hadde innvirkning på det ferdige resultatet. Langt fra de fleste tekstilene er av kvaliteten nevnt over. De grovere tekstilene med mer sekkelignende struktur er i overvekt, og har blant annet blitt brukt som emballasje.

Arv og gjenbruk

I Frostatingsloven fra 900-tallet (IX. Andre arvebolk, kapittel 9) står det om arverett til tøy, og hva en datter skal arve etter sin mor: «Alle klede med unntak av gudevevkapper og alt uskåre ty. Det skal broren ha. Og av kleda skal broren taka gullverka band om han vil. Men vadmelskapper, alle sengeomheng og klede prydde med frynser, utsauming og biletvev det skal dottera ha, samleis fjørklede og dunklede. Og om en vev stend oppe, då skal sonen ha det som er vove og dottera det som uvove er. Sonen skal ha alle fine ullty og benklede, frynseteppe og veggteppe, men åbreisla (sengeteppe) skal dottera ha, om mor hennar så åtte, men sonen om det var faren som åtte det».

At arveretten til de forskjellige typer tøy og vevde (og uvevde) stoffer er så detaljert nedfelt i loven vitner i stor grad om tekstilene verdi.  Den arbeidskrevende prosessen fra ull til ferdig tøy må ha ført til en stor grad av gjenbruk, slik vi ser gjennom det arkeologiske tekstilmaterialet fra Gamlebyen.  Det er rimelig å anta at spesielt de finere stoffene levde et langt liv og tok forskjellig form i løpet av den tiden de var i bruk.

Tilbake til Monty Pythons stereotypiske middelaldermann. Det spørs om ikke neste steg for serken hans ville blitt et lag tjære, for så å bli dyttet inn mellom de glisne veggbordene hjemme.

Skrevet av Sara Langvik Berge

Litteratur

Comte S. 1978: Everyday life in the middle ages, s. 50.  Poligrafici Calderara S.p.A. Bologna.

Frostatingsloven.

Kjellberg, A. & Hoffmann, M. 1991: Tekstiler I Dagliglivets gjenstander. De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo vol. 8 (red. E. Schia og P. B. Molaug), 81-112. Alvheim og Eide Akademiske Forlag. Øvre Eide.

I jordmassene i brønnen som NIKUs arkeologer på Follobaneprosjektet i Oslo gravde i november (https://nikuarkeologi.wordpress.com/2015/12/10/bronnen-i-bispehagen/), kom det, blant piler, tau og bøtte, fram et underlig objekt som ved første øyekast mest liknet en bit slagg. Materialet var imidlertid ikke smeltemasser, men dyrebein – ett av bare et par bein vi fant i brønnen. Knokkelen viste seg å bestå av de to nederste leddene fra beinet til en hest, men de var fullstendig sammenvokste og nesten fullstendig skjult i en monstrøs masse av sykelig forbeining (se bilde under).

Tre hestehover. Vårt funn er den til høyre.

Profil av sammenvokst hov og knokkel.

Slik forbeining, eller osteomyelitt, kommer normalt som følge av en infeksjon i knokkelen – vanligvis på grunn av et åpent brudd eller en annen skade som når helt inn i beinet. Tilstanden starter i så fall med en absess, et lite bakteriebasseng inne i beinmargen. Etterhvert som infeksjonen øker i omfang mister deler av knokkelen blodtilførsel og dør, mens økende trykk gjør at bakteriene presser seg ut gjennom pusskanaler i beinet. Nytt, porøst beinvev dannes på utsiden av beinet. Et godt eksempel på tilstanden har man fra den nylige utgravningen av skjeletter fra 50 henrettede vikinger i Weymouth i England, der én av mennene hadde det ene lårbeinet fullstendig uthult av en verkende infeksjon (http://www.culture24.org.uk/history-and-heritage/archaeology/art470702-executed-vikings-oozed-smelly-pus-suffered-kidney-stones-decorated-teeth-say-archaeologists).

I dette tilfellet kunne man imidlertid sikkert tenke seg at en krigsskade var den opprinnelige årsaken.

Hos hester er osteomyelitt spesielt vanlig nederst i beina, der det ofte kalles «ringbein». Her er det stor belastning og høy risiko for betennelse, og over tid kan lidelsen føre til lammelse. Vi har også tidligere i Follobaneprosjektet funnet hestebein med alvorlige skader. Ekstra vanlig er slike belastninger hos hester som driver mye skarp dressur, og det hadde selvfølgelig vært spennende om vi kunne sagt noe slikt om vårt funn. Skaden her ser dessverre ut til å være langt mer alvorlig. Knokkelen rett over hoven (andre falanks) ser ut til å være revet ut av leddet og sitter helt skjevt fastgrodd (se bilde under). Det er dermed naturlig å anta at dette er et brudd eller en kuttskade, som deretter har fått lege seg selv uten noen synlig form for behandling.

Skjevt fastgrodd knokkelledd.

Resultatet er verre enn nesten alt Google kunne finne av ringbeinstilfeller. Betennelsen er så alvorlig at den godt kan ha tatt livet av hesten til slutt, og den må ha vært svært smertefull. Flere av sporene på den deformerte knokkelen ser ut til å ha vært pusskanaler, der verk har sprengt seg ut gjennom foten i stinkende åpninger.

Men hvorfor ble hesten holdt i live under slike forhold? Det er mulig at dette hadde å gjøre med datidens lover og normer. I Gulatingsloven, i et avsnitt fra etter 1164, var straffen for å spise hestekjøtt tre merker sølv i bot til biskopen. I den senere Borgartingsloven var hund, katt og hest forbudt å spise; og den som unødig spiser hestekjøtt har «forbrutt gods og fred, land og løsøre, og skal fare til et hedensk land og aldri komme dit, hvor kristne mennesker er.» Intet mindre. Men i nødstilfeller, hvis man var fanget av vær eller bølger, kunne likevel disse dyrene spises uten straff. Forutsetningen var at man først lå 7 dager uten mat, og etterpå fortalte det til en prest og skriftet. (Ta en titt på et tidligere blogginnlegg hvor det diskuteres bruk av kattekjøtt som mat: https://nikuarkeologi.wordpress.com/2015/03/30/katzenjammer-nikus-paskekrim/)

Straffen for å spise hest forsvinner i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274-76, sannsynligvis som en del av kongens forsøk på å innskrenke kirkens makt. Vi har ennå ikke noen presis datering på hestefoten vår, men stratigrafien i brønnen hvor den ble funnet, tyder på at den er mye yngre. Hestespising var altså ikke forbudt da hesten vår haltet omkring i Oslos gater, men det sosiale tabuet var sannsynligvis sterkt nok til at loven nærmest var overflødig. Fra folkekulturen kjennes det at døde hester ikke engang var egnet til grisefor, og i enkelte områder ble til og med hestekadaver gravd ned hele, med bissel og sal (arkeologi.blogspot.no/2013/03/smaken-av-hest.html). Kongelige forordninger på 1600-tallet måtte til for bare å bruke skinnet, og flåing måtte rakkeren stå for. Andre underlige skikker var også knyttet til dette tabuet, som at hester måtte slaktes med bind for øynene, med slegge av smeden. En hest hadde altså nytte som arbeidsmaskin, men liten, eller ingen verdi som slakt. Selv en halt hest kan under slike forhold ha vært bedre enn en død hest. Det var kanskje noe av grunnen til at det stakkars dyret vårt fikk leve så lenge som det gjorde?

Skrevet av Håvard Hegdal

På tross av en mild og ganske uproblematisk høst og førjul for oss på Follobaneprosjektet i Oslo, har vi hele tiden vært klar over at vi bor i Norge. Det kan bli ganske vanskelig rent praktisk å drive utgravning om vinteren, og i mange sammenhenger er det enkleste å ta en pause i de kaldeste månedene. Når prosjektet imidlertid krever at fremdriften holdes oppe, ble det i november/tidlig desember gjort en del tiltak for å forberede oss på å grave gjennom vinteren.

Vi har tidligere erfaring med å grave i telt, og det kan fungere fint. Da unngår man både at jordmassene fryser og at hele feltet plutselig ligger under en meter med snø etter en helg. Imidlertid er feltet vårt stort, og teltet vi endte opp med å bestille er 20×30 meter, større enn noe noen av oss har jobbet med før.

Slike store telt må stå støtt og relativt flatt, og for å unngå å undergrave teltbeina utover i utgravningen var vi nødt til å grave grøfter rundt deler av feltet for å få teltbeina ned på et nivå hvor de også vil stå trygt om noen måneder.

Trond Engen og maskinfører Stefan graver grøft for å plassere teltbeina.

Heldigvis klarte vi å plassere teltet slik at det kun var et mindre parti hvor vi måtte grave ned gjennom bevarte middelalderlag for å få veggene i vater; for det meste trengte vi kun å grave ned i fyllmasser fra nyere tid. Det har vært mye graving i området fra før, blant annet for diverse bygninger samt for fundamenteringen til Bispegata som ligger umiddelbart nord for utgravningsområdet.

Innimellom må det pumpes vann ut av grøftene rundt teltet.

Når teltet så var plassert var det to områder hvor vi hadde noe igjen å grave utenfor teltet: en liten flekk sør for sørøstre hjørne av teltet, og et litt større område øst for det nordøstre hjørnet. Sør for teltet var det en del lag, men ingen strukturer. Dermed var det bare å hakke løs.

Line Hovd og Tharald Bull Strømnes graver sør for teltet.

Mens noen heldige arkeologer fikk grave i finværet utenfor teltet litt til, måtte andre rydde unna en del moderne masser i grøfter og lignende inne i teltet. Til slikt må man bruke gravemaskin, men inne i teltet måtte vi ha en litt mindre maskin enn vi vanligvis bruker. Det ble likevel en del eksos, og vi måtte ha to kraftige vifter for å få det levelig der inne mens dette arbeidet pågikk.

Trond Engen og maskinfører Stefan (ja, vi har to stykker som heter Stefan) graver inne i teltet.

Øst for teltet var det noe mer pirk. Der lå rester av et laftet middelalderhus og en flettverkskonstruksjon som måtte dokumenteres grundig underveis i gravingen. Det ble etter hvert nødvendig med ganske mye bruk av vintermatter og presenning mellom slagene.

Området øst for teltet. Mari Dyrstad Hartvigsen gleder seg til å plukke staur.

Også her var nødvendig å være litt brutal mot slutten. Det er for så vidt vanlig å bruke motorsag for å ta prøver til dendrokronologisk datering, men her var det også greit å dele opp stokkene for å forenkle håndteringen.

Denne uken er endelig alt sør og øst for teltet ferdiggravd, og nå er det skikkelig kaldt. De siste dagene har jordlagene frosset foran øynene på oss når vi har fjernet vintermatter eller overliggende lag, og innimellom har det kommet nok snø til at det er vanskelig å rense frem lagene raskt nok til å få tatt gode bilder.

Inne i teltet er vi nå ordentlig i gang. Et så stor telt er ikke helt lett å varme opp, men det blir uansett mye bedre inne enn ute. Vi skal også se om vi kan få på plass litt mer oppvarming etter hvert. Det er ikke først og fremst for arkeologenes komfort, men for at lag og strukturer vi jobber med ikke skal bli ødelagt, og for å slippe å bruke mye tid på av- og tildekking.

Joachim Åkerstrøm og Tone Bergland studerer et profil.

Mangel på godt arbeidslys kan bli utfordrende inne i teltet, men vi har stativ til fotoapparater og en del lamper vi kan flytte rundt på. Nå blir det jo også litt lysere dag for dag, og det vil faktisk merkes inne i teltet også. Selv om duken er kraftig slipper mye lys gjennom.

I det sørvestre hjørnet av teltet er det et område uten arkeologi bevart. Her er det praktisk å oppbevare ting og å kjøre gravemaskin inn og ut når det er behov for maskinell gravehjelp. Vi har til og med installert en liten kontorkrok – alt for å lette arbeidet i hverdagen.

Vi er klare for resten av vinteren! Send oss en varm tanke på de kaldeste dagene!

Skrevet av feltleder Erlend Nordlie.

Mark Oldham sitter ved et arbeidsbord vi har plassert i hjørnet av teltet. Det er en stor fordel at kameraet (og arkeologene) har et tørt og relativt trygt sted å være!

Utgravningene i forbindelse med byggingen av Follobanen har gitt oss en mengde funn fra aktivitet i middelalderbyen Oslo. Funnkategoriene er mange, og omfatter blant annet keramikk, bein- og tregjenstander, tekstiler og ikke minst lær. Lær er den største materialgruppen av funn som blir tatt vare på, og bevaringsforholdene i Gamlebyen gjør at læret er i en slik forfatning at det ofte egner seg godt for videre forskning og studier. For å forhindre nedbrytning etter at gjenstandene er gravd ut, vaskes de rene for jord og annen forurensning. Denne første funnbearbeidelsen gjøres vanligvis i felt. Senere sendes gjenstandene til Kulturhistorisk museum, hvor de konserveres.

Figur 1: Hel lærsko, slik den lå da den ble funnet.

Mye av læret som NIKUs arkeologer finner er fra ulike typer fottøy, som sko og støvler. Noen av skoene graves opp hele (se figur 1), men de fleste er fragmentariske. Derfor finner man ofte for eksempel overlær, helforsterkere, kantbånd og såler hver for seg. Mange biter viser også tydelige tegn på reparasjoner (se figur 2). Det forekommer flest såler fra sko brukt av voksne; såler fra barnesko er i sterkt mindretall (se figur 3). Det kan tenkes at barn generelt ikke har hatt fottøy av lær, men i stedet av andre materialer som ikke lenger er bevart, eller at mange begynte å bruke sko først når de ble litt eldre.

Figur 2: Lærbit med reparasjon.

Læret som man benyttet til såler ble ofte ikke gjennomgarvet, noe som innebærer at det ble igjen et tynt ugarvet lag i midten. Dette gjorde læret mer vind- og vannavstøtende, men den forkortede garveprosessen medfører imidlertid at læret råtner fortere og spaltes.

Figur 3: Tre ulike typer skosåler. Barnesåle (v), halvsåle (midten), voksensåle (h).

Figur 4: Knivslire.

Figur 5: Fragmenter med patter/jur.

Andre lærfunn er rester etter plagg, som luer eller votter, samt skjeder og slirer (se figur 4), hvorav flere har utskjæringer eller dekor typisk for middelalderen. Dekoren kan være preget, skåret eller stanset ut. Noen mer uvanlige funn, som er fremkommet i det siste, er en underarmsbeskytter til bueskyting (se figur 6 og 7) og lærfragmenter med rester av patter eller jur (se figur 5). Sistnevnte er trolig rett og slett avskjær etter skomakervirksomhet, for man kan se kuttmerker på fragmentene. I området der «pattene» ble funnet er det også gravd ut et stort antall fottøy og lærbiter av ulike størrelser, så kanskje var det en skomaker som arbeidet i dette området?

Underarmsbeskyttere (se figur 6 og 7) ble benyttet i forbindelse med bueskyting for å forhindre at buestrengen gjorde skade på underarmen. Det er kun funnet to slike armbeskyttere tidligere i Follobaneprosjektet. Se blogginnlegg om det ene her.

Figur 6: Utside av underarmsbeskytter. Gjenstanden er forsterket med en treskinne som er sydd fast med et annet lærstykke.

Figur 7: Innside av underarmsbeskytter. Lærflappene viser hvordan gjenstanden har vært festet rundt bueskytterens arm.

Skrevet av Mari Dyrstad Hartvigsen

Mari var også aktuell som forrige ukes «ukas arkeolog».

Barneskoen slik den ble funnet på gulvet i kjelleren.

Det finnes en historie om at Ernest Hemingway under en lunsj med venner veddet på at han kunne skrive en novelle på bare seks ord. Etter at veddemålet var akseptert og innsatsen lå på bordet tok han en serviett og skrev; «For sale; Baby shoes, never worn».

Nå er det langt fra sikkert at det er noe sannhet i denne historien, men jeg ble minnet på den av en venn når jeg viste ham en barnesko som ble funnet stående på gulvet i restene av en nedbrent kjeller fra 1600-tallet. Kjelleren dukket opp under den arkeologiske undersøkelsen av Torvet i Trondheim  og stammer fra et av husene som stod der før bybrannen i 1681.

Kjelleren slik den fremstod etter at all moderne masse var fjernet.

Skoen var en av det som muligens var ett par lærsko som ble funnet i kjelleren. Den andre var dessverre så nedbrutt at det var kun hælen igjen av den, så vi kan aldri bli sikre på at det faktisk var ett par. Sko og lærgjenstander er ikke uvanlige funn ved byutgravinger, men de er vanligere i bedre bevarte avfallslag enn som funn funnet i det man kan tenke seg er originalt leie. Skoen har gjort at jeg har begynt å lure på hvorfor de stod i kjelleren til å begynne med?

Var det ett par gamle sko som barnet hadde vokst ifra? Var det sko som skulle repareres eller var det kanskje nye sko som foreldrene gledet seg til å gi til barnet sitt?

Hva skjedde med barnet? Hva skjedde med familien? Hvordan klarte de seg etter brannen?Hvor flyttet de etter brannen?

Det eneste vi kan vite med sikkerhet er at skoene stod i kjelleren den 19 april 1681 når det spredte seg brann fra Henrik Hornemanns brygge nede ved Nidelva.

Brannen la iløpet av dagen hele byen i aske og kong Christian 5 av Danmark-Norge bestemte at byen skulle omstruktureres for å forhindre brann. I tanken om en ny byplan lå det nok også et ønske om å bygge opp byen etter ett mønster som var moderne i Europa på denne tiden. Johan Caspar de Cicignon som var kongens festningsarkitekt fikk i oppgave å lage en ny byplan med store brede gater og kvartaler i sjakkmønster istedenfor den middelalderske byplanen byen hadde frem til da. Denne planen medførte at områder som tidligere hadde vært bebygd ble liggende under dagens gater og Torv. Etter at den nye byplanen ble gjennomført ble kjelleren som tidligere hadde ligget under ett bygg langs gaten kalt Smidesgjeilan, liggende under det nye Torvet i Trondheim, og der stod skoene i 400 år frem til vi gravde dem frem forrige uke.

Johan Caspar de Cicignons nye byplan for Trondheim, kjelleren hvor barneskoen ble funnet ligger under det sentrale Torvet. FOTO: TRONDHEIM BYARKIV / WIKIMEDIA COMMONS

En ovnsplate med årstall 1658 og en kanonkule, hvordan henger disse to funnene fra en nedbrent kjeller under Torvet i Trondheim sammen?

«Stormen på København natten mellom 10 og 11 februar 1659» malt av Fredrik Christian Lund i 1880

Ved freden i Roskilde 26. februar 1658 måtte Norge avstå hele Trøndelag. Den 10. mai 1658 ble Trondhjems by og len overrakt til den svenske guvernør friherre Lorentz Creutz d.e.

I august 1658 utarbeidet Jørgen Bjelke, som var overkommandant over de norske styrker i Norge, en krigsplan om å jage svenskene ut av Trondheim. Store styrker ble sendt mot Trondheim, og troppene gikk i land i Korsvika 28. september 1658.

Kobberstikk som viser Trondheims beleiring i 1658

I Trondheims beleiring deltok minst 3000 norske soldater, som helt omringet byen. Det var leir i Steinberget og ved Lade, og ved Bakke gård og ved Elgeseter kloster var det satt opp kanonbatterier. Det ble også satt opp noen kanoner ved elven og ved sjøsiden. Inne i byen var det mangel på ammunisjon, og mange av de svenske soldater var syke. Den 17. oktober rettet General Klas Stiernskölds soldater et angrep mot de norske styrker ved Ilevolden der 4 kompanier lå i skyttergraver. Den 19. oktober kom et nytt utfall. De norske styrkene holdt en stadig kanonade gående mot byen, flere hus brente ned og ble ødelagt.

 

General Stiernsköld overga byen 11. desember 1658 til Georg von Reichweins tropper, og marsjerte den 17. desember fra byen.

 

Kan disse to funnene representere noens minner fra disse månedene da byen var beleiret og krigen herjet?

Følg gjerne med på hva vi finner på facebookgruppen «Arkeologi på Torvet»

Skrevet av Ian W. Reed

Følgende tekst ble trykket som kronikk i adresseavisen 17.06.2016

til venstre Cicignons kart fra 1681. til høyre: Nauclers kart fra 1658 som viser byen før bybrannen. Området hvor Torvet ligger idag er angitt med rød firkant.

I desember i fjor blogget Follobaneprosjektet om brønnen i bispehagen, hvor vi blant annet fant flere piler og en bøtte. I dag undersøkte vi denne bøtta i Follobaneprosjektet nye lokaler, og vi inviterte like godt våre kolleger på kontoret til å se på mens vi gravde gjennom sedimentene i bøtta før den skal sendes avgårde til konservering.

Bøtta er lagd av bøyd bark, men er i relativ dårlig stand og så ut til å ha mistet bunnen. Det var derfor viktig å støtte den slik at den ikke gikk i stykker under undersøkelsen. Vi brukte fleksibel plastnetting på utsiden for å beskytte barken og for å holde fragmentene sammen.

Etter en gjennomgang av feltdokumentasjon, hvor det var informasjon om konteksten bøtta stammet fra, ble det bestemt at det ville være hensiktsmessig å ta en makroprøve av sedimentene inni bøtta. I feltdokumentasjonen hadde arkeologen som fant bøtta skrevet at innholdet var av en annen karakter enn sedimentene rundt bøtta – altså inni brønnen. Det er dermed mulig at vi kan lære noe om prosessen rundt gjenfyllingen av brønnen fra disse prøvene.

Maria og Mari graver og formidler til interesserte kolleger.

Underveis i miniutgravningen ble det funnet en del ting i bøtta: Dyrebein, sannsynligvis fra storfe, noen steiner og en hork tyder på at bøtta ble kastet ned i brønnen etter at den hadde gått ut av bruk. Vi tenkte først at det var mulig at horken var brukt som hank, men ved nærmere undersøkelse oppdaget vi noen taurester sydd inn i barken; det er dermed mer sannsynlig at dette er det som er igjen av hanken. Bunnen til bøtta ble også funnet; den var ikke synlig i felt fordi den hadde løsnet og blitt presset oppover inni bøtta. Bunnen var også laget av bark, men satt altså dessverre ikke lenger fast.

Hork og stein mot bunnen av bøtta.

Det var veldig hyggelig at så mange interesserte kolleger stakk innom! Og tusen takk til den nye arkeologlærlingen Thomas (NIKUs nye kommunikasjonsrådgiver) for god hjelp med undersøkelsen!

Thomas graver gjennom sedimentene i bøtta.

Skrevet av Mark Oldham